Det er tvilsomt om en mer liberal narkotikapolitikk er løsningen, skriver Jon Kvalbein, som har lest og anmeldt boken Omsorgsindustrien. Illustrasjonsbilde: Yayimages.com

Ensidig kritikk av rusomsorgen

torsdag 7. januar 2016

Samfunn

Med ord som «omsorgsindustrien» og «nødsprofitører» gir Anlov P. Mathiesen sin beskrivelse av rusomsorgen i Norge. Han anklager både frivillige organisasjoner og det offentlige hjelpearbeidet.

BOKANMELDELSE. Anlov P. Mathiesen: Omsorgsindustrien. Utenforskapet og nødsprofitørene. Dreyer forlag 2015.

Anlov P. Mathiesen fremsetter tre grunnleggende påstander:

Omsorgen for vanskeligstilte er en kommersiell bransje.

Omsorgsindustrien opprettholder lidelse.

Norsk omsorgsarbeid kan enkelt forbedres.

Rusomsorgen skildres som en sektor som er opptatt av seg selv, ikke de menneskene de skal hjelpe. Forfatterens ensidige, negative vinkling er ikke tillitvekkende. Påstandene blir ikke godt underbygget.

Sosialpornografi

Organisasjonene som i første rekke får kritikk er Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen, Røde Kors, Evangeliesenteret og Blå Kors.

I kampen om givere drives det sosialpornografi, mener Mathiesen. For å få offentlige tilskudd brukes godhet og nestekjærlighet som merkevare. Det er for tette bånd mellom politikere og organisasjonsleder, hevder Mathiesen.

Historisk er det de private, ideelle og kristne organisasjonene som var pionerer i rusomsorgen. Den private rusbehandlingen utgjør fortsatt 59 prosent av tilbudet i 2012. Dette er Mathiesen sterkt imot. Dette gir ideelle aktører tilgang til maktapparatet, skriver han.

Narkotikapolitikk

Foreningen for human narkotikapolitikk har en meget liberal agenda, med Arild Knutsen som ledende talsmann. Mathiesen har engasjert seg samme med Knudsen som frontfigurer for legalisering av narkotiske stoffer.

Minst 60 prosent av alle fengselsinnsatte har et rusproblem. Nær 30 prosent av alle innsatte soner på grunn av narkotikaforbrytelser.

Mathiesen vil avkriminalisere all bruk av narkotika. Han etterlyser nye metoder og mer eksperimentering. Han vil innføre væresteder (lovfrie soner) der narkomane får lov til å besitte og bruke narkotiske midler. Han vil bygge ut LAR-programmet til å omfatte alle tilgjengelige substitusjonsmedisiner, inkludert heroin.

Dette er meget kontroversielt. Men han drøfter ikke om en slik liberal narkotikapolitikk vil føre til at enda flere unge vil tiltrekkes og fanges inn i rusmidlenes jerngrep, noe mange fagfolk mener.

Behandling i fengslene

Boka gir et innblikk i norsk rusomsorg sett med Mathiesens briller. Den inneholder flere positive forslag til forbedringer. Oppdelingen mellom statlig og kommunalt ansvar er problematisk. En bør satse mer på rusbehandling i fengslene. Ettervernet er for dårlig, særlig når det gjelder anskaffelse av bolig og arbeid.

Men boka er for mye preget av Mathiesens egne kjepphester.

Det er sant at det brukes store summer uten store resultater. Samtidig må man innse at rusbrukere er en mangeartet gruppe. Ikke få av dem har vansker med å sette seg egne mål og grenser. Gode råd blir ofte ikke fulgt.

Det er tvilsomt om en mer liberal narkotikapolitikk er løsningen.

Les også: