Hold fokus i kampen mot abort
Sier vi at tvillingabort ikke er legitimt, fordi det er å ta bort én av to, må vi være klare på at abort ikke kan være legitimt ut fra andre grunner. Men i det vi signerer opprop mot tvillingabort er det en reell fare for at vi gir signal om at det kan finnes gode grunner for abort, nettopp fordi vi går inn og vurderer grunnlaget.
Engasjementet mot fosterreduksjon er stort. Menneskeverd.no har startet opprop på Facebook, og svært mange deltar i debatten via leserbrev og lignende. Også politisk har saken vakt engasjement, særlig hos KrF. Rogaland KrF fikk på plass egen resolusjon mot fosterreduksjon på sitt fylkesårsmøte, med solid flertall. Til tross for dette engasjementet er kampen mot selvbestemt abort svært tung. Enkelte ganger kan det føles som om man prøver å løfte den norske fjellheimen. Det virker helt umulig å få endret abortloven, og man risikerer å bli sett på som svært spesiell om man ikke anerkjenner kvinnens rett til selv å bestemme om hun skal ta abort eller ikke. Da kan det være fristende å kaste seg på kampen mot fosterreduksjon. Særlig fordi man får støtte fra medisinske miljøer som sier at det er etisk problematisk, og kan være forbundet med risiko å fjerne den ene. Men også fordi abortforkjempere ser på tvillingabort som etisk problematisk. Dermed kan denne saken benyttes for å få redusert antallet aborter, selv om man ikke får endret loven.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men er det uproblematisk å skifte fokus på denne måten? Det kan få følger for fremtidig kamp mot abort, avhengig av argumentene vi bruker. Sier vi at tvillingabort ikke er legitimt, fordi det er å ta bort én av to, må vi være klare på at abort ikke kan være legitimt ut fra andre grunner. Men i det vi signerer opprop mot tvillingabort er det en reell fare for at vi gir signal om at det kan finnes gode grunner for abort, nettopp fordi vi går inn og vurderer grunnlaget. Vi skifter fokus i det vi fordømmer begrunnelsen i stedet for å stå på at fosteret er et barn med samme verdi som oss selv.
Janne Haaland Matlary sier det slik i et innlegg i Vårt Land 29. februar: «Det som nå tillates, er søskenabort hvor det ikke kan finnes tungtveiende grunner til å ta livet av fosteret fordi moren allikevel vil ha ett eller to av barna, men ikke tre eller fire. Det er altså ikke snakk om abort eller ikke, av grunner som kan være tungtveiende, et enten-eller. Det er snarere en mulighet for å «designe» familien ut fra pragmatiske hensyn. Er dette etisk sett i samme kategori som selve retten til abort? Jeg mener nei.»
Matlary sier altså at det kan finnes tungtveiende grunner til å ta abort. Tvillingabort er ikke en av dem ifølge henne. Dette er å skifte fokus, og det er en mulighet for at det oppfattes som å si at abort i seg selv ikke er problemet. Problemet er årsaken. Har man tungtveiende grunner er det legitimt. Men tungtveiende grunner er en høyst subjektivt definisjon. Det er ikke en absolutt grense for hva man kan kalle god grunn. Ganske raskt vil noen hevde at sykdom, Downs syndrom, hjertefeil og lignende er tungtveiende grunner. Vi vil møte dilemmaer hvor den ene er frisk og den andre er syk, har Downs syndrom eller er funksjonshemmet.
Med tiden vil kjønn bli brukt som et argument. Og for fremtiden er én ting helt sikkert; medisinske fremskritt vil gi oss større og større muligheter til å avdekke forhold med barna våre som tvinger oss til å ta umulige valg. Likevel vil det være en enda mer umulig oppgave for samfunnet å sette grenser for hva som skal kunne gjelde som grunn. For i et samfunn som ikke er i stand til å takle og fortelle sine borgere at lidelse er en del av livet, vil alt som betyr lidelse for den enkelte bli forsøkt fjernet. Og til slutt vil vi måtte spørre oss; hva om man velger å ta livet av begge to? Ville det være bedre enn å ta livet av den ene? Er det etisk bedre?
Mulighet for fosterreduksjon viser hvordan abortloven strider mot det grunnleggende menneskeverdet og prinsipper om likhet og rettferdighet. Om vi fortsatt mener at livet starter ved unnfangelsen er ikke fosterreduksjon verre enn å ta abort av den eneste. For det kan ikke både være legitimt å ta abort på én av én, men samtidig ikke legitimt å ta abort på én av to. Et foster kan ikke både ha verdi, og ikke ha verdi, basert på om det er alene eller ett av flere. Og her ligger samtidig det store dilemmaet i kampen mot fosterreduksjon, nettopp fordi det kan være mulig å redde noen. Og klarer man å redusere abortallet, om så bare med én, er det en stor seier. Enhver slik seier gjør det vanskelig å være prinsipiell. Isolert gjør det kampen mot fosterreduksjon svært viktig i seg selv.
Likevel vil jeg mane til å holde fokus. Begynner vi å anerkjenne at det finnes legitime grunner vil det være vanskelig å fortsette kampen mot selvbestemt abort. Det er et fokusskifte det kan være umulig å reversere, og i fremtiden vil det kunne få langt større konsekvenser enn det vi ser i dag. Samfunnet vårt vil etterhvert spørre seg selv om ikke det finnes gode grunner for å tillate aktiv dødshjelp. Argumentene er nemlig de samme. Vår oppfattelse av at alle har samme verdi vil stadig trues, nettopp fordi vi bringer inn argumenter om at det finnes «tungtveiende grunner» for å ta liv. Vi vil etterhvert stille krav til at livet må føles verdt å leve. Om ikke vi finner det verdt å leve vil livet i seg selv ikke ha verdi. Livet vil ikke lenger være ukrenkelig. Vi må vite at kampen mot fosterreduksjon ikke er et angrep på abortloven, men et angrep på medisinske fremskritt. Men medisinske fremskritt er det ikke mulig å stanse. Derfor må vi holde fokus.
