BARE KRISTNE: 5500 mennesker har sitt hjem i denne flyktningleiren utenfor Erbil i Nord-Irak. Alle i leiren er kristne. Her har de bodd i to år, siden IS angrep Mosul og de kristne landsbyene på Ninivesletten.  Foto: Kari Fure

Utdrivelsen av kristne fra Midtøsten

tirsdag 1. november 2016

Dette innlegget er en respons på "De tause biskopene"

Samfunn

Dagens redaktør henger seg på Minervajournalisten Akerhaugs bok og kronikk i VG og hevder at Den norske kirkes (Dnk) biskoper er tause i forhold til fordrivelsen av kristne i Syria og Irak, men også i Iran og Egypt og for egen del tilføyer jeg Palestina, som Selbekk ikke nevner.

Vebjørn Selbekk gir inntrykk av at kirkens virkelighet i Midtøsten er oversett av Den norske kirke. Dette er ikke riktig.

Det er ingen tvil om at situasjonen for kristne er svært kritisk i flere land i Midtøsten. Men skal vi kunne støtte dem på måter som faktisk hjelper, må vi ha kunnskap om årsakene til dagens situasjon og lytte til hva de kristne selv sier må til for å beskytte dem.

Vi kan ikke bli styrt av hva mediepersoner i Norge måtte få med seg av det vi gjør eller av deres mer eller mindre velinformerte vurderinger.

Selbekk slutter seg til Lars Akerhaugs forenklede påstand om at det er islam som er grunnårsaken til den kritiske situasjonen for kristne i Midtøsten. Det kan en bare gjøre dersom en ser bort fra 1400 år med sameksistens mellom kirke og islam i denne regionen.

At det til tider har vært et meget krevende forhold er uten tvil riktig. Men dagens masse-exodus må først og fremst forstås som en konsekvens av kompliserte politiske prosesser og beslutninger.

De fleste kirkeledere og kirkemedlemmer i regionen hevder i de mange samtaler norske kirkeledere har hatt med dem de siste tiårene, at Norges politiske allierte i regionen er svært viktigere aktører i konfliktene som fører til utdrivelsen av kristne: USA, Israel, Saudi-Arabia og Tyrkia. Og det er velbegrunnet.

Saudi-Arabia promoterer den ytterligående islamske wahabismen som forsterker de mørkeste sidene av islam og som er fremmed for den islam som har vært dominerende, men ikke enerådende, i Irak og Syria siden 700-tallet.

Tyrkias nasjonal-religiøse politikk kjenner armenere og assyrerne godt fra folkemordet i 1915/16 og som Norge forøvrig fortsatt ikke anerkjenner som folkemord. Den vestlige retorikken om at opprøret i Syria eller invasjonen i Irak handler om demokrati møter naturlig nok meget liten forståelse hos kirkene i Syria og i regionen. Derimot er de meget oppmerksom på Vestens økonomiske interesser og militærallianse med Tyrkia.

Dagens redaktør har ved flere anledninger tatt avstand fra den ekstreme kristen-sionismen. Det er bra. Men han bør også anerkjenne at Israels okkupasjonspolitikk driver palestinere inn i fattigdom og fortvilelse og er en viktig faktor i de kristne palestinernes utreise fra sitt historiske landområde. Når Selbekk utfordrer utenriksminister Brende, er det derfor helt riktig adressat. Norge kan gjøre mer overfor sine allierte i regionen.

Den religiøse komponenten i konfliktene er en del av bildet. Hovedproblemet er at det i islam, jødedom og kristendom har utviklet seg sterke, apokalyptiske forestillinger som organiserer seg i ulike sekter innenfor alle tre religioner. Vi finner økende religiøs ekstremisme både hos jøder, muslimer og kristne. I alle tre religionene oppmuntres og rekrutteres det også i stor utstrekning fra vestlige land.

Felles for dem er at de mener vi nærmer oss verdens ende der det gjelder å være tilstede og på riktig side når historiens siste og avgjørende slag utkjempes. Disse forsterker konflikt og vold i betydelig grad.

Operatørene på bakken i Irak og Syria er ekstremister innenfor et muslimsk tankesett, men med svært begrenset religiøs legitimitet selv om ledende wahabister kan tenkes å se seg tjent med dem. Ekstremistene massakrerer alle som ikke tror slik som dem, det være seg kristne, andre muslimer eller andre troende og ikke troende. De fleste som er drept i deres voldsutøvelse, er muslimer. Vi hører lite fra Selbekk om at ledende muslimske miljøer over hele verden tar sterkt avstand fra voldelig ekstremisme og misbruk av religion.

Kirkenes strategi i Midtøsten det siste hundreåret, formet av århundrers samliv med islam, har vært å utvikle fredelig sameksistens på tross av de tydelig religiøse motsetningene. De av oss som er formet av disse kirkene, har lært at det ikke bare er mulig, men ønskelig både å fremme fredelig sameksistens og å opprettholde realistiske vurderinger av den andre og være klare på forskjellene.

Det er den linjen Den norske kirke ved biskoper og Mellomkirkelig Råd i samarbeid med Kirkenes Verdensråd, der disse kirkene er medlemmer, har støttet. Det har inkludert og må inkludere fremover vennskapsrelasjoner og regelmessige kontakter, solidaritetsarbeid, utvidede relasjoner til dem som lever her i Norge og økonomisk bistand. Den massive humanitære hjelpen fra den globale kirke de siste tiårene gjennom ACT Alliansen og med Kirkens Nødhjelp som norsk aktør kjenner jeg spesielt godt til. Den har arbeidet med betydelig resultater innenfor en slik ramme i nært samarbeid med kirkene i regionene.

Den norske kirke arbeider også i denne saken gjennom organisasjoner med spesialiserte mandater. Den norske kirkes biskoper sitter med i styringsorganene til de viktigste operative organisasjonene som er Kirkens Nødhjelp, Det norske Bibelselskap, Stefanusalliansen.

I tillegg har vi avtalefestet samarbeid med de andre organisasjonene i Samarbeidet Menighet Misjon (SMM). Den omfattende dialogstrategien som ble vedtatt enstemmig av Kirkemøtet i år gir retning for vår relasjon også til islam. Enkeltvis har biskoper og bispedømmer de siste årene hatt mye samarbeid med kirker i regionen. Mellomkirkelig råd har nær kontakt med Det felleskirkelige Rådet i Midtøsten i kunnskapsinnhenting og strategiutvikling.

At oppmerksomhet og innsats kan forsterkes, blir vi lett enige om. Men å se dette innenfor i et moderne korstog mot islam vil være helt ødeleggende for de kristne kirkene i regionen og dessuten øke konfliktpotensialet også hos oss. Det er i alle fall ikke veien å gå.

Dersom vi ønsker at det fortsatt skal finnes kristne og kirker i Midtøsten, og det regner jeg med at Selbekk er enig i, må de gjenfinne fredelig sameksistens med det muslimske befolkningsflertallet. Dersom vi bidrar til å bekrefte forestillinger om at fredelig sameksistens mellom kristne og muslimer er umulig, er vi med på å gjøre levekårene for kristne i Midtøsten vanskeligere, og vi blir medansvarlige for at regionen tømmes for kristne.

Lederne i kirkesamfunnene i regionen kjemper en fortvilet kamp for at medlemmene skal kunne beholde troen på at det er mulig å se for seg en fremtid i landene sine. Særlig kritisk er situasjonen for de to kirkene med assyrisk kultur. De utgjør en kulturell, språklig, religiøs og etnisk minoritet med hjemstavn i området, og de utsettes i realiteten for et kulturelt folkemord. Det er derfor forståelig når mennesker flykter, men dette truer samtidig kirkenes tilstedeværelse som levende steiner i regionen.

For de assyriske og andre kristne er Europa, Nord-Amerika og Australia deres sikreste sted. Også her må en ha to tanker i hodet samtidig. Legge til rette for å beskytte og inkludere dem som flykter og samtidig arbeide for at de kan bli værende i sitt hjemland.

Mange assyrere har etablert en ny og bærekraftig tilværelse i Sverige. Det gir Norge en særlig mulighet til å være med og sikre dette folket og denne kirken en fremtid. Det går derfor ikke an å behandle situasjonen for kristne i Midtøsten uten samtidig å forholde seg til den svært restriktive og lite kreative norske flyktningpolitikken. Det er faktisk to sider av samme sak.

Dette er bakgrunnen for at jeg 10. mai i år skrev til statsråd Listhaug og ba om at Norge måtte ta initiativ til å gi en gruppe assyrere i Libanon beskyttelse i Norge som en viktig symbolhandling og signal om anerkjennelse av deres helt spesielle situasjon.

Henstillingen ble blant annet omtalt i en pinsekronikk som ble trykket i flere aviser i Borg bispedømme. Brevet fulgte opp en henstilling fra 26.6. 2015 til statsråd Anundsen om eksplisitt å inkludere assyrerne som en særlig utsatt minoritet blant de som skulle få beskyttelse i Norge under det nye kvoteregimet. Anundsen svarte utfyllende og avvisende, Listhaug har ennå ikke svart.

Det ville være meget velkomment hvis Dagens redaktør kunne bli med og etterlyse handling fra statsråd Sylvi Listhaug (Frp) i denne saken.

Les også:

De tause biskopene

Nå ringer kirkeklokkene på nytt i Bartella

Flyktninger blir kristne i Europa