Kursendring - hvor?

Norsk utenrikspolitikk varsler en kursendring for norsk bistand, men hvilket mål styrer man mot?

Målet for norsk utenrikspolitikk er å sikre norske interesser. Disse handler i stor grad om økonomi, ressurser og sikkerhet.

Siden bistand er en del av utenrikspolitikken er det en logisk følge at målet er det samme her. Heldigvis er det nok ikke fullt så enkelt, og fremming av norske verdier som nestekjærlighet og solidaritet, samt en sterk forankring i menneskerettighetene er nok i praksis en like stor del av målet med bistandsarbeidet vårt som konkrete norske utenrikspolitiske interesser.

Mange av oss som betaler skatt i Norge synes det å hjelpe de som har det vanskeligst har en stor verdi i seg selv.

Det kan ligge en kime til konflikt mellom norske politiske og økonomiske interesser og de nevnte verdier som springer ut fra vår kristne og sosialdemokratiske kulturarv. Når utenriksdepartementet nå varsler en kursendring kan det være verdt å spørre seg om det er verdiene eller interessene vi skal bevege oss i retning mot.

Vi kan tolke mye positivt i de signalene som er gitt så langt om at Norge vil fokusere mer på sårbare stater. Samtidig er det prosesser som gir grunn til å være på vakt. Vi deler bekymringen som er uttrykt over prosessen i OECD, der det kan komme regelendringer som på sikt fører til at bistandspenger kan brukes til anti-terrorarbeid og militær opplæring.

Terrorangrepet på Statoils gassanlegg i Algerie i 2013 åpnet øynene våre for at fundamentalisme og terror er en utfordring for både nordmenns sikkerhet og norske økonomiske interesser i utlandet.

Det skal vi ta på alvor og prioritere i norsk utenrikspolitikk. Men det blir ikke riktig om beskyttelse av disse interessene går på bekostning av verdiene som ligger i å bekjempe fattigdom og gi mennesker i en desperat situasjon en håndsrekning i deres kamp for å komme ut av fattigdommen.

I en tid der frykten for terror preger oss mer enn noensinne er det viktig at vi tar med oss verdiene som sier at det ikke bare er oss selv vi skal tenke på.

Norsk bistand til land som i dag er preget av fundamentalisme må ikke bare handle om våre interesser – nordmenn som skal besøke, etablere forretninger eller handle med landene.

Strømmestiftelsen jobber i tre av verdens fattigste land i Vest-Afrika, der vi de siste årene har vært vitne til at fundamentalister har skapt uro og sikkerhetssituasjonen har blitt stadig verre.

Bekjempelse av fattigdom kan være ett av mange verktøy for å stabilisere et land og gjøre det mer trygt, men det er også langt mer enn et middel for at det skal bli tryggere for norske interesser. Jeg håper vi vil fortsette å ha en verdibasert norsk bistand der ethvert menneskes vei ut av fattigdommen er et mål i seg selv.

Klarer vi å ta vare på verdiene gjennom en omlegging av bistanden er det også mye positivt å spore i regjeringens utspill. Styrket samspill mellom humanitær og langsiktig bistand, bedre koordinert, en anerkjennelse av frivillige organisasjoners rolle som nøkkelaktører, og ikke minst sterk nasjonal forankring er en politikk vi i Strømmestiftelsen ønsker velkommen.

Sentralt i etikken og verdiene våre står den gyldne regel – «elsk din neste som deg selv», og filosofen Immanuel Kants kjente ord om mennesket som mål i seg selv – ikke bare et middel for noe annet.

Å bekjempe og forebygge terror, krig og konflikt i de mest sårbare statene er viktig og nødvendig. Vi håper og tror dreiningen ikke betyr at fattigdomsbekjempelsen blir redusert til et middel for å nå mål om sikkerhet og økonomi for norske interesser. Å hjelpe et menneske ut av fattigdom må alltid være et mål i seg selv.