Den viktigste kampen

Øivind Benestad kjemper for «barnas beste». Det står det respekt av. Benestad, med meningsfeller, har en flott målsetting for kampen sin. Men de har valgt en blindvei for å komme til målet. For det kan ikke være et problem at to som er glad i hverandre, forplikter seg, og får kirkens forbønn og velsignelse. Og at likekjønnet vigsel er blitt selve testsaken, stenger for det som er den reelle utfordringen: hva er egentlig «barnas beste» – i vår kultur og i vår tid?

Forståelig nok bekymrer folk seg for hva likekjønnet samliv kan føre til. Ikke minst fordi parene nå kan få barn. Dette er tross alt et helt nytt eksperiment. Men de fleste par løser det gjennom venner, besteforeldre, tanter og onkler av motsatt kjønn. For både forskning og sunn fornuft, understreker at barn trenger både maskuline og feminine omsorgspersoner/forbilder. Men hva betyr egentlig «barnas beste», i Norge, i dag?

Er det bra for barn som er født i Norge, å bli tvangsreturnert til et fremmed land?

Og er barnevernet alltid sikre på at når de tar barn ut av familien sin, så er det til (flyktning-)barnas beste?

Er det sikkert at barn får førsteprioritet når en skilsmisse vurderes?

Og kan det hende at barnehagen finnes mest for voksnes skyld? Eller kan barn være redde og ensomme der?

Og er det bra å «betale» barna så de ikke skal gråte når foreldrene forlater dem i barnehagen? Sier ikke det at vonde følelser er så ubehagelig for voksne, at barna ikke får lov å vise dem?

Eller kan mobbing skyldes at barn har sår med seg hjemmefra, som de må kompensere for ute?

Ikke alltid, men noen ganger, er det også noe annet enn «barnets beste» som teller, når en liten baby, litt ubeleilig, vokser i mammas mage. Og hvorfor er barnerommene fulle av leker, mens man må lete i skuffer og skap etter den gode tiden og den ubetingede kjærligheten?

Det er lett å finne ut hva Bibelen sier om dette: «Jesus elsker alle barna på vår jord». Bibelen forteller oss at Gud valgte å besøke jorda vår som en baby, født utenfor ekteskap og uten «prestens» velsignelse. Det finnes ingen mulig større oppgradering av barn enn det. Og av mor-barn-relasjonen. Og av mannen, Josef, som folk lo bak ryggen på. Som voksen stilte Jesus seg i barnets posisjon, og kalte Gud for pappa. Det var noe helt nytt og i tillegg blasfemisk. Da var barna også sett på som «ventevoksne»; de skulle bare oppdras til engang å bli «egentlige» mennesker, det vil si voksne. Mens Jesus inkluderte barna, lyttet til dem og velsignet dem. Det står bare en gang at Jesus ble sint, og det var da de voksne hindret barna i å nærme seg ham. Da irettesatte Jesus de voksne, og sa at ingen kom nærmere Gud, hvis de ikke blir som barn først.

Hva så? Jeg vil svært gjerne være med på Benestads «lag». De kjemper den viktigste kampen av alle! Men da må de først innse at løsningen ikke heter: «vi nekter likekjønnede kirkens velsignelse». For problemet er et annet og heter: Hvordan ivareta «barnas beste?». Den kampen vil kunne samle og utfordre mange, kanskje alle. Og her finnes det som sagt ingen bedre begrunnelse enn Bibelens klare budskap. Dessverre, og utrolig nok, virker det som kampen for å hindre LHBT-folk fra å få kirkens velsignelse, intensiveres for hver dag som går. Folk melder seg ut av folkekirka, og de sier at kirken har forlatt Bibelen som grunnvoll. Nye menigheter og kirker dannes. Det siste nå er at et menighetsråd nekter å følge flertallsvedtaket.

Jeg mener at mindretallet ikke har et holdbart fundament for motstanden sin, hverken allment eller bibelsk. De har egentlig bare ett eneste argument, og det er når Jesus siterer fra skapelsesfortellingen der det står at Gud skapte oss til mann og kvinne. Og at mannen, når han gifter seg, skal forlate far og mor og holde seg til kona si. Men det motstanderne «glemmer», er at de fleste LHBT-folk vet at de er enten mann eller kvinne. Noen av motstanderne hevder også at fordi likekjønnet samliv ikke spesifikt er godkjent i Bibelen, så må det avvises! Men da må vi også avvise sykling, moderne vitenskap og flyreiser!

Mindretallet hevder at de ikke får den respekt de fortjener. ­Deres syn er det samme som nesten alle kristne kirker i verden har hatt i 2000 år, sier de. Men det å argumentere seriøst mot noen handler jo nettopp om å vise respekt og ta dem på alvor.

I tillegg bruker flertallet forsonende ord, det lages reservasjonsordninger, og en «rett-troende» biskop er nettopp tilsatt.

Det er mye som tyder på at denne saken nå utvikler seg til å bli en tragikomedie. Og det er uvirkelig å se på at motstanden mot likekjønnet vigsel begrunnes nesten uten fakta, empati eller bibelsk grunnlag! Og nesten like uvirkelig er det at mindretallet får mest motstand fra «vanlige folk», mens mange av flertallets teologer, prester og biskoper holder seg i ro!