En storm i et krystallglass

Israel har alltid vært en jødisk stat på papiret. Nå er simpelthen papiret blitt til en side i lovboka.

Mediefremstillingen av den nye jødiske loven går utover det absurde. Den overfladiske dekningen av lovens faktiske innhold grenser til det uansvarlige, og tilsidesettingen av det historiske bakteppet gjør hele seansen propagandistisk Jeg ser det nødvendig å kalle de siste ukenes oppvisning for en storm i et krystallglass.

Dagbladet har vært spesielt unnfallen i deres redaksjonelle arbeid, noe som kulminerte i at tegneren Finn Graff fikk fritt spillerom til å sverte Israels statsminister og illustrere ham i hakekors-fasong foran en «whites only» apartheid-benk. Dette kommer fra samme illustratør som for å skåne religiøse følelser nekter å tegne Muhammed i sine karikaturer. Å skrible rundt folkemordet av jøder er derimot ansett greit. Uavhengig av dette, er det å sammenligne Israel med nazister og apartheid-stater på linje med Sør-Afrika totalt urimelig og ubetimelig.

Israel var aldri og vil aldri bli noe i nærheten av en apartheid-stat. Den nye jødiske loven kommer som følge av at nasjonen ikke besitter egen grunnlov, og at et sett med «basic laws» utgjør deres juridiske grunnmur. Hittil har ikke de hatt en grunnleggende lovtekst som sier noe om nasjonens kjerne (navn, flagg, nasjonalsang, historie, formål, språk osv.).

Loven sier blant annet at «Staten Israel er det nasjonale hjem til det jødiske folk, der det oppfyller dets naturlige, kulturelle, religiøse og historiske rett til selvbestemmelse.» At denne setningen skal komme som en overraskelse, er helt ubegripelig med tanke på landets historie.

Allerede i 1917, etter britenes seier over osmanerne, ga utenriksminister Arthur Balfour lovnad om et jødisk hjemland. Ved San Remo-konferansen i 1920 fastslo britene sammen med de andre seierherrene at jødene skulle tildeles sin egen stat i deres historiske hjemtrakter. To år senere, etter justeringer av landområdet som var lovet, ratifiserte Folkeforbundet (FNs forgjenger) vedtaket om en jødisk stat – altså et jødisk hjemland.

Dette ble gjort samtidig med oppdelingen av flere arabiske hjemland, som Syria og Transjordan. Dagens Jordan har i motsetning til dagens Israel (med 20 prosent arabere), bare 2 prosent av sin populasjon tilhørende andre folkeslag, hvorav ingen jøder er å finne i manntallet som følge av den rasistiske forfølgelsen av dem i det tjuende århundret.

Mangfoldige tusener jøder ble sendt på flukt fra spesielt arabiske land, og søkte ly i jødiske bosetninger. Det var først etter folkemordet under Andre verdenskrig at det jødiske hjemlandet endelig ble opprettet. Med god grunn skulle jødene tildeles et eget hjemland med selvbestemmelse over sitt eget folk og sin egen skjebne. Og det ble opprettet som nettopp det – et jødisk hjemland. Selv FNs Resolusjon 181 (II) fra 1947 kaller Israel en jødisk stat.

Alle er like under israelsk lov, uavhengig av etnisk opphav, religiøs tro, seksualitet eller annen identitet. At staten har jødisk karakter, er forårsaket av innlysende historiske grunner. Det finnes 22 arabiske stater i verden, men bare én jødisk. 20 prosent av Israel består av arabere, mens 5 prosent består av beduiner, drusere, koptiske kristne osv. De 75 prosent resterende er jøder fra diasporaen. Alle har stemmerett og det er ulovlig å diskriminere basert på etnisk opphav. I Knesset (nasjonalforsamlingen) har man arabisk representasjonen, og det samme har man blant dommere i høyesterett. Drusere tjenestegjør i militæret og er velintegrerte i staten. Det er også mange arabere som nyter godt av Israels høyteknologi og moderne levesett.

Få ting i Midtøsten er like harmoniske som her mellom bakkar og berg, men Israel har klart å styre landet i demokratisk og rettsstatlig stil, under forhold nordmenn har vanskeligheter med å begripe. Fremstillingen av staten som apartheid og attpåtil nazistisk i utvikling er useriøs, uansvarlig og kunnskapsløs. Det disproporsjonale fokuset og den insisterende demoniseringen av jødene og Israel får en fort over på tanker om antisemittisme. Det er noe som ikke henger på greip med denne absurde oppvisningen og dens snevre fokus. Dagbladet har denne gangen spesielt forårsaket stormen i krystallglasset, men det er nok ikke første gang vi ser stormen, og heller ikke den siste. Dessverre.