SKATT: Noe av problemet i dag er at staten legger beslag på mesteparten av borgernes inntekter. Tar vi hensyn til indirekte skatter og særavgifter, ligger skatteprosenten for det store flertall på omkring 70 prosent. Staten på sin side deler ut penger i øst og vest til formål alle borgere slett ikke er enige i, skriver Johan Haga. 
  Foto: Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB scanpix

Trenger vi noen religionslov?

Author picture

søndag 25. februar 2018

Samfunn

Det vi trenger nå er en prinsipiell debatt om staten skal regulere trossamfunn eller ikke.

Som en del av prosessen med å løse forbindelsen mellom staten og Den norske kirke, er det foreslått en religionslov som skal omfatte alle tros-og livssynssamfunn. Forslaget har vakt liten oppmerksomhet og så langt knapt noe debatt.

De grunnleggende elementene i et demokrati er ytringsfrihet og religionsfrihet. Disse to friheter henger uløselig sammen. Det er vanskelig å tenke seg reell ytringsfrihet om det ikke er religionsfrihet og omvendt. Tett knyttet til disse verdiene er forsamlingsfriheten. Verdien av ytrings- og religionsfriheten blir lett symbolsk om disse friheter ikke kan praktiseres sammen med andre.

Fra reformasjonen har organiseringen av kirken – les nasjonens trossamfunn – vært et statlig anliggende, og kirken har vært organisert ovenfra og ned. Staten har i betydelig grad styrt borgernes religiøse anliggender. Dette har historisk gitt religionsfriheten trange kår.

Som fenomen og rettsinstitutt er et trossamfunn en forening. Satt på spissen er bare formålet som skiller for eksempel Den norske kirke og NHO eller LO. Disse og alle andre foreninger har det til felles at de «eies» av medlemmer og har styringsorganer som forvalter foreningens anliggender. Vi har ingen egen foreningslov, og trenger det heller ikke. Det er ingenting i veien for at tros- og livssynssamfunn rettslig blir behandlet som en hvilken som helst forening.

Kulturdepartementet har laget et omfattende høringsnotat i sakens anledning. Notatet er på hele 230 sider og har forslag til egen lov.

Forslaget drøfter hensynet til religionsfriheten og ytringsfriheten, men er helt uten blikk for organisasjonsfriheten.

Høringsnotatet burde hatt en bred drøftelse av behovet for en religionslov sett i lys av organisasjonsfriheten. At hensynet til organisasjonsfriheten ikke drøftes, er en så stor svakhet med høringsnotatet at det bare av den grunn bør sendes tilbake til departementet og bearbeides.

Av høringsnotatet og lovforslaget går det frem at staten nå har byttet verdigrunnlag. Helt fra Olav den helliges tid har den kristne tro vært statens verdigrunnlag. Nå er dette verdigrunnlag byttet ut. Lovforslagets § 6 har følgende ordlyd: 


Tros- eller livssynssamfunn som begår alvorlige lovbrudd, kan nektes tilskudd etter § 4. I vurderingen skal det legges særlig vekt på brudd på lovbestemmelser som skal beskytte barns interesser, brudd på diskrimineringslovgivning og brudd på lovbestemmelser som skal hindre oppfordring til hat eller vold.

Tros- eller livssynssamfunn som utfører, oppfordrer til eller uttrykker støtte til handlinger som utgjør en alvorlig krenkelse av andres rettigheter og friheter, kan nektes tilskudd etter § 4. Samfunn som organiserer eller oppmuntrer til oppvekstvilkår for barn som er klart skadelige, skal nektes tilskudd.

Her innføres diskrimineringsloven og straffelovens hatbestemmelser som overordnet norm. Denne lovgivningen skal det legges særlig vekt på når det gjelder tilskudd til tros- og livssynssamfunn. Diskrimineringsloven er i høy grad problematisk for mange trossamfunn. Kravene i denne loven krenker kristne, jødiske og muslimske verdier. Dette gjelder særlig forholdet mellom kjønnene og kravene om respekt for nær sagt enhver seksuell ­orientering.

Religionsloven skal sikre at alle trossamfunn bøyer seg for verdigrunnlaget som diskrimineringsloven og straffelovens hatbestemmelser representerer. Dette innebærer klar begrensning av religionsfriheten.

Litt stygt sagt er vi nå tilbake til romerriket hvor alle hadde plikt til å dyrke statens guder. Dette på grunn av sanksjonsbestemmelsene i diskrimineringsloven. Den gang hette gudene Zevs, Jupiter og flere. I dag heter statens guder likestilling, seksuell frigjøring og multikultur. Nåde den som ikke dyrker disse gudene. Den kan komme i erstatningsansvar på ren mistanke, og i verste fall dømmes til tre års fengsel.

Forslaget til ny religionslov viser med all tydelighet at har tatt seg nye «guder». Det har staten full rett til å gjøre. Problemet oppstår når staten begrenser borgernes rett til å dyrke sin Gud som de vil. Etter forslaget til ny religionslov vil staten bruke pengemakt til å hindre mennesker i å dyrke sin Gud som de vil.

Staten bør være mer enn varsom med å styre borgernes religiøsitet. Det harmonerer ikke med demokratiet eller individets grunnleggende rettigheter. Religionsfrihet innebærer nettopp at den enkelte har full frihet til å bygge sitt liv på andre verdigrunnlag enn det staten til enhver tid oppfatter som fellesverdier.

Religionsfriheten har også en økonomisk side. Noe av problemet i dag er at staten legger beslag på mesteparten av borgernes inntekter. Tar vi hensyn til indirekte skatter og særavgifter, ligger skatteprosenten for det store flertall på omkring 70 prosent. Staten på sin side deler ut penger i øst og vest til formål alle borgere slett ikke er enige i.

I stedet for å lage religionslov bør staten la borgerne bruke skattefrie penger på religiøse formål, og stille sitt skattesystem til rådighet for å samle inn medlemsavgift. Dette ville fremme ekte religionsfrihet. For å få dette til, er det ikke nødvendig med en religionslov. Dette kan løses via skatteloven og skattebetalingsloven. Allerede i dag er det skattefritak innen visse grenser for gaver blant annet til religiøse organisasjoner, jfr. Skatteloven § 6-50. Reglene her gir i det store og hele borgerne anledning til å finansiere trossamfunn med skattefrie gaver. Disse reglene kan bygges noe ut.

Mitt poeng er at det fremmer bedre religionsfriheten at staten istedenfor å vedta religionslov bistår tros- og livssynssamfunn med å kreve inn medlemsavgift og lar denne avgiften være skattefri.

Det vi trenger nå er en prinsipiell debatt om staten skal regulere trossamfunn eller ikke. Her bør ikke minst Norges kristne råd kjenne sitt ansvar. Men spørsmålene her er så viktige at de burde engasjere et bredt spekter av ­organisasjoner.