EKTESKAP: Selv om Den katolske kirke ikke anerkjenner skilsmisse, anser den mange ekteskap som ugyldige som følge av forhold da de ble inngått, skriver Torbjørn Olsen. 
Illustrasjonsbilde: Stian Lysberg Solum, NTB scanpix  Foto: 

Aps religionsprogram

Author picture

tirsdag 18. april 2017

Samfunn

I Arbeiderpartiet foreligger det forslag til tros- og livssyns­politikk med blant annet et punkt om å «sikre at skilsmisse etter norsk lov respekteres av de ulike tros- og livssynssamfunnene og motvirke fremveksten av religiøse domstoler».

Punktet har sikkert gehør i vesentlige deler av opinionen. Om det blir vedtatt og siden satt ut i livet som aktiv politikk, gjenstår å se.

At målet er å ramme muslimene, er vel temmelig sikkert. Mye kan likevel tyde på at det vil treffe like dårlig som «skilsmisseløftet» som ble vedtatt ved lov 4. juli 2003 (etter 24 timers saksforberedelse i departementet og hastevedtak i odels- og lagtinget 16. og 19. juni) og trådte i kraft samme dag. Det skulle motvirke noen av sommerens planlagte muslimske ekteskap.

I praksis rammet det Den katolske kirke (som straks traff nødvendige mottiltak for å nøytralisere lovvedtakets skadevirknigner). Om partiprogrampunktet er tilsiktet også å ramme oss, er uvisst. Men helt sikkert er det at det vil være dobbelt kontra­vproduktiv i forhold til katolikkene.

Den katolske kirke «lærer» (nå som alltid) annerledes om ekteskapets uoppløselighet enn norsk lov legger til grunn. Den uenighet går det greit for Kirken å leve med ettersom den primært ser på ekteskapet som en kontraktetablert naturrettsinstitusjon der staten har begrenset reell myndighet.

Det er kun naive politikere og jurister som tror at de kan presse Den katolske kirke til å endre sin «lære» ved lover og andre politiske vedtak. Men man kan selvfølgelig gjøre livet vanskeligere og surere for oss i Norge og frata oss noen av mulighetene til å ta oss av egne medlemmer på en tilfredsstillende måte.

Er dét målet, bør man si det rett ut, i stedet for å late som om man holder på med å få Kirken til å endre lære. Eller man bør si klart ifra til de mange nye katolske landsmenn at de bør gi opp sin katolske Kirke – i stedet for å forsøke seg ad en eller annen bakvei.

Selv om Den katolske kirke ikke anerkjenner skilsmisse, anser den mange ekteskap som ugyldige som følge av forhold da de ble inngått. Det gjelder blant annet tvangsinngåtte ekteskap. Denne ugyldighet må, for at Kirken skal forholde seg til den, være fastslått av en kirkelig domstol.

Det finnes en slik domstol i ­Oslo som er verneting for hele landet. Pave Frans endret for halv­annet år siden prosessreglene for å gjøre det raskere og lettere å få avgjort en sak. Resultatene har ikke latt vente på seg.

Dersom Ap-politikere eller andre klarer å få fjernet Den katolske kirkes «religiøse» domstol i Oslo, må folk ty til tilsvarende domstoler utlands for blant annet å få kirkelig anerkjennelse av ugyldigheten av et tvangsinngått ekteskap. Det blir dyrere og vanskelige enn i dag.

Et slikt politisk resultat må kanskje betegnes som kontraproduktivt? Sosialdemokratisk er det vel heller ikke?