Illustrasjonsbilde: Ken Treloar, Unsplash

Menneskerettigheter og seksualundervisning

Author picture

tirsdag 23. januar 2018

Samfunn

Min bekymring har ikke med om kristen moral får plass eller ikke, men «som lege» vet jeg at dagens grenseløse seksualmoral skaper en mengde ofre.

Dagen har 17. januar to debattinnlegg som begge omhandler menneskerettighetene. Bernt T. Oftestad har en ganske bredt anlagt beskrivelse av disse rettighetenes utvikling og manglende evne til å begrunne konkret praksis, mens Christian Lomsdalen to sider senere illustrerer dette på en praktfull måte med sin påstand: At menneskerettigheter begrunner at det offentlige har plikt til å påtvinge den oppvoksende slekt en «normfri» seksualundervisning. Det er imidlertid lett å forstå at det er umulig å undervise om seksualitet på en «nøytral» måte utover det rent anatomiske. Det vil i praksis være å promotere en grenseløs seksualmoral.

Jeg har litt vanskelig for å finne hvilke rettigheter Lomsdalen sikter til da FNs erklæring fra 1948 ikke inneholder noe om dette tema direkte. Sannsynligvis viser han til virksomheten som vestlige regjeringer og lobbyorganisasjoner i FN-systemet driver for å påtvinge resten av verden sin ideologi (Den nye imperialismen). Jeg vet det er veldedige grunner for å kjempe for «reproduktive rettigheter» (= abort), men slike ting har mange bivirkninger og det er også problemet med Lomsdalens idealer om «nøytral» seksualundervisning. Han svarer egentlig på et tidligere innlegg fra Sven Olav Høivik (11.01), men synes å misforstå poenget. Religionsundervisningen prøver liksom å fremstille forskjellige religioner som likestilte og Høivik ber bare om at seksualundervisningen i skole og media gjør det samme, og gir plass for andre syn enn det rådende: «Sex er gøy, tut og kjør. Finn det som passer for deg!» noe som ikke minst NRK er propagandamaskin for.

Det dreier seg om hvordan undervisningen skal foregå, ikke som han insinuerer, å underslå temaer eller gjøre det på en uhederlig måte. Spørsmålet er heller om dagens «vitenskapelige» måter er uhederlige. Å fremstille seksualmoral «vitenskapelig» er med respekt å melde tullprat. Det er den nye moralismen og en utøvelse av vår tids sekulære kvasireligion der «menneskerettigheter» blir brukt som trosgrunnlag. Denne trosretningen sier øyensynlig at selv umyndige barn selv bestemmer over sin egen seksuelle praksis «uavhengig av om dette betyr seksuelle forhold med kun en person, mange personer eller ingen personer. Det er helt opp til dem, ikke til oss som foreldre».

Oftestad har advart om at sekularismen vil bli stadig mer totalitær. Her ser vi et angrep på foreldrenes rett til å oppdra sine barn etter egen tro og moral. Min bekymring har ikke med om kristen moral får plass eller ikke, men «som lege» vet jeg at dagens grenseløse seksualmoral skaper en mengde ofre. Som feminist burde Lomsdalen også ha kvinners ve og vel i tankene. Det er først og fremst de som taper.

«Metoo»-kampanjen har fått noen til å tenke, blant andre Anki Gerhardsen som hadde et innlegg i Aftenposten 18. januar som jeg oppfordrer alle til å lese: «En tid for fri sex og full angst.» Som psykiater kan jeg underskrive hennes observasjoner fullt ut. Og kom ikke med «frivillighet» og «sett dine grenser» og annet svada som sex-undervisere pleier å gjenta. Virkeligheten er ikke slik. Det har noen av oss visst lenge. Metoo har dokumentert det, og det er bare toppen av isfjellet.