Illustrasjonsbilde: Yayimages

Ukristelig islam-motstand?

tirsdag 16. februar 2016

Dette innlegget er en respons på "Haakonsens angrep på religionsfriheten"

Samfunn

Fortsetter vi den veien vi har begynt på nå, vil det være for sent å si at Kristus er en annen enn Muhammed, vår egen løgn vil ha ødelagt alle muligheter til å formidle sannheten, og demokratiet vil gå under.

Espen Ottosen skriver den 27. januar i Dagen at «Per Haakonsen er opptatt av å være bibeltro, men siden han ikke tar disse ordene fra Jesus på alvor, slår han seg selv på munnen. Det er rett og slett ukristelig at Haakonsen vil møte muslimer med maktbruk istedenfor med godhet».

Den 1. februar skrev KrFs Erik Lunde i Vårt Land om Hege Storhaug: «Hvis vi, som Storhaug frykter, kompromisser med de radikale islamistene, vil vår måte å leve på bli annerledes. Vi må stå opp mot radikal islamisme, akkurat som vi bekjemper alle andre former for ekstremisme og totalitære holdninger.

Men et slikt oppgjør blir ikke troverdig dersom vi samtidig går på kompromiss med våre egne verdier. Beholder vi ikke respekten for likeverdet, rettferdighetssansen, toleransen og demokratiforståelsen som et kompass på veien, går vi oss vill.»

Er religionsfriheten en udiskutabel menneskerett?

Og hva er egentlig islam, er det virkelig slik at vi ikke kan si noe sant om islam?

Disse spørsmålene henger sammen, og svært mange kristne er opptatt av hvordan vi skal forholde oss til islam og muslimer. Men hva med staten?

Nestekjærligheten er en av KrFs verdier, skriver KrF på hjemmesiden sin, uten å gjøre rede for hva som da skjer med toregimentslæren. Er det uproblematisk at staten synes å ha blitt invadert av gode menneskers dårlige samvittighet?

Er det statens oppgave å være ubegrenset nestekjærlig, uten evne til å sette grenser for menneskers religiøse utfoldelse, og ikke beskytte oss mot dem som har onde hensikter?

Er det virkelig slik at religionsfriheten overtrumfer alt annet?

Jeg tillater meg å hevde at de som forsvarer religionsfrihetens suverenitet ikke kan ha tenkt over konsekvensene av en slik holdning. Historien har eksempler på religioner hvis tilhengeres atferd var av en slik karakter at deres fiender så seg nødt til bekjempe dem.

For over 2000 år siden kjempet Romerriket en fortvilet kamp mot Kartago. De fleste har hørt om byens general Hannibal, men få har hørt om hans gud Molok. Han kan være den guddommen vi kjenner under navnet Baal, uansett var Moloks råskap av en slik karakter at romerne ikke visste hvordan de skulle omtale ham.

Tilbedelsen ble utøvd gjennom menneskeofringer; store mengder små barn ble kastet i glødende ovner. Utfordringen var at Kartago var et høyt sivilisert samfunn, på høyde med Roma, og derfor en trussel for hele Middelhavet, og da Romas senator Cato avsluttet sine taler med «at for øvrig mener jeg Kartago må ødelegges», var det fordi han visste at slike religioner forhandler man ikke med, de må ødelegges.

Europa oppdaget en lignende religion som dyrkingen av Molok i Mexico. Aztekernes menneskeofringer til solen var så ekstreme at spanjolene forstod at det var bare en løsning; dyrkingen av solen måtte opphøre.

Jeg tror ikke det er vanskelig å vinne gehør for, selv i vår tid fylt av toleranse og respekt for andres tro, at det var riktig for Roma og Spania å ødelegge og forby slike destruktive religioner.

Vi kan dermed si noe om ­kravet om religionsfrihet: Den kan ikke være absolutt, vi kan ikke tillate religioner som baserer seg på menneskeofringer.

Også kirken forstod tidlig at kristen tro kunne ødelegges til det ugjenkjennelige dersom den ikke ble forsvart, og kirkens kamp mot kjetteriet var, selv om det er politisk ukorrekt å si det i vår tid, avgjørende for vår sivilisasjon. Den engelske apologeten og forfatteren, G. K Chesterton, beskriver det som skjedde slik:

Nettopp de kjetterier som oldkirken er blitt anklaget for å ha knust, vitner høylytt om hvor urettferdige anklagene mot Kirken er. Hvis det i det hele tatt har vært noen som fortjente denne fordømmelsen, så var det nettopp det man har fordømt Kirken for å fordømme. Når det gjaldt det som var overtro, var det Kirken som fordømte overtroen. Når det gjaldt tilbakefall til barbariet, var det kirken som gjorde motstand mot det, nettopp fordi det var et tilbakefall til barbariet.

Men i dag er tonen en annen, det er som om troen på en sannhet er blitt blasfemi i seg selv. Det å erkjenne at barbariet kan komme tilbake er det nærmeste man kommer et moderne kjetteri. Men igjen, jeg antar at alle deler avskyen for Moloks krav om barneofringer og vil være enige i at den typen religioner kan vi ikke tillate.

Spørsmålet blir da hva islam er, om det er mulig å si noe om islam, eller om den er «en million ulike ting», slik det har blitt så populært å si. Da Hadia Tajik skulle si noe om islam på Verdidebatt, skrev hun at «det muslimer ikke tror på, er at Jesus var Guds sønn eller at han ble korsfestet. Innenfor islam finnes det heller ingen arvesynd å bli korsfestet for. Islamsk monoteisme tillater dessuten ikke en treenighet».

Hun skrev det som i triumf, som om fravær av en hellig Gud var et gode. Det bekymringsfulle er imidlertid at våre kristne ledere knapt synes å forstå hva Tajiks utsagn betyr for praktisk religionsutøvelse.

Islams gud, Allah, må med fravær av syndefall og påfølgende arvesynd tåle det kristne kaller synd, og med tanke på at Allah også er en skapergud, er det med ett fullt mulig å si svært mye presist og entydig om islam som religion.

Og det bør ikke overraske at Chesterton også var kritisk til islam, og beskrev den slik: Sannheten er at islam er selv en barbarisk reaksjon mot det enorme menneskelige mangfoldet som er ett av kristendommens kjennetegn.

Chesterton beskrev islam på 1920-tallet, lenge før begrepene islamisme og islamofobi var oppfunnet, det spørs om han hadde våget å gjøre det samme i dag. Men barbariet har nettopp noe med Allahs natur å gjøre; som en ikke-relasjonell guddom er hans allmakt fullstendig og kravet til underkastelse absolutt.

Her finnes det ingen kjærlighet, og menneskeverdet er ikke-eksisterende. Underkastelsen går helt inn i døden, offerdøden, hvilket viser seg i islams «julefeiring» id al adha, hvor man feirer Abrahams vilje til å ofre sin egen sønn, det perfekte forbilde. Og alle islams krav om dødsstraff for ulike religiøse overtramp bør oppfattes som religiøse menneskeofringer, krav for å blidgjøre en altomfattende a-moralsk guddom.

Er det da et knefall for autoritære krefter å hevde at islam bør forbys eller i hvert fall strengt reguleres?

Det er tidvis vanskelig å forstå hvor kritikerne av Per Haakonsen og Hege Storhaug vil, men å forsvare islam fordi man frykter friheten for egen tro, er som å ofre sannheten i håp om ikke å nære brutaliteten, det eneste vi oppnår da, er å gi brutaliteten sannheten i gave. Det er demokratiets rett til å bekjempe sine fiender, det er ikke et autoritært trekk, snarere tvert imot.

En dag kommer Europa til å forstå hvilket barbari Chesterton advarte oss mot, men fortsetter vi den veien vi har begynt på nå, vil det være for sent å si at Kristus er en annen enn Muhammed, vår egen løgn vil ha ødelagt alle muligheter til å formidle sannheten, og demokratiet vil gå under.

Les også: