Politikk: Ingen kan ta fra Kåre Kristiansen at han gjorde en betydelig, politisk innsats gjennom mange år, både i og gjennom sitt parti, og på ulike rikspolitiske arenaer. Men han var en mann av sin tid, på godt og vondt, og uansett hvordan man vurderer ham, kritisk eller begeistret, bør man la ham hvile i fred nå, skriver Nils-Petter Enstad.  Foto: Illustrasjonsfoto: Bjørn Sigurdsøn, NTB scanpix

La Kåre Kristiansen få hvile i fred

tirsdag 18. juli 2017

Dette innlegget er en respons på "KrF trenger tydelig ledelse"

Samfunn

Finn Henrik Friis Larsen savner Kåre Kristiansen «og hans tydelige ledelse i KrF».

Finn Henrik Friis Larsen avslutter sin elendighetsbeskrivelse av KrF med et hjertesukk: Han savner Kåre Kristiansen «og hans tydelige ledelse i KrF» (Dagen 11. juli).

Les innlegget her: KrF trenger tydelig ledelse

Det kunne vært interessant å få vite mer om hva dette savnet bunner i. Var Finn Henrik Friis Larsen aktiv i KrF i den tiden Kåre Kristiansen var partileder?

Hvilken kjennskap har han til hans lederskap og hvordan det fungerte?

Uansett: Bør ikke en politiker som har vært død i 12 år, og som gikk ut av rikspolitikken 15 år før det, få hvile i fred?

Men siden dette ropet på Kåre Kristiansen og hans lederskap er noe som dukker opp fra tid til annen, bør man kanskje se litt nærmere på det.

En av mytene som dette ropet bunner i, er at det var under Kåre Kristiansens lederskap at KrF hadde sin «storhetstid». Dette er historisk feil.

Når det gjelder oppslutning, har KrF hatt to «glansperioder». Begge disse varte i to påfølgende valg. Først ved valgene 1973 og 1977, deretter ved valgene i 1997 og 2001. Ikke i noen av disse periodene var Kåre Kristiansen leder i KrF.

Ved stortingsvalget i 1973 fikk KrF 12,3 prosent av stemmene og 20 stortingsrepresentanter. Det var seks representanter mer enn i perioden før. I 1973 var Kåre Kristiansen nestleder i partiet, men det var Lars Korvald som var partiets ubestridte frontfigur. Han var partileder og hadde vært statsminister for landets første sentrumsregjering fram til valget. Kåre Kristiansen hadde ikke vært stortingsrepresentant i perioden før, men ble nå valgt inn fra Oslo.

Ved valget i 1977 gikk KrF ytterligere fram, både i oppslutning og mandater: 12,4 prosent og 22 representanter. Igjen var Lars Korvald frontfigur og partiets beste kort. Kåre Kristiansen var blitt valgt til leder i KrF i 1975, men hadde i 1977 trukket seg både som leder og stortingskandidat.

Fra 1981 til 1997 lå oppslutning om KrF mellom 7,9 og 9,4 ved stortingsvalgene. Det var i disse årene Kåre Kristiansen hadde sin andre periode som partileder (1979–83). Ved valgene i 1997 og 2001 var KrFs oppslutning på henholdsvis 13,7 og 12,4 prosent, med henholdsvis 25 og 22 stortingsrepresentanter. Etter begge valgene dannet Kjell Magne Bondevik ny regjering.

At Kåre Kristiansen var en del av lederteamet i KrF i mange år, er et ubestridt faktum. Han ble valgt som nestleder i 1961, med daværende stortingsrepresentant Einar Hareide som partileder. I 1965 gikk partilederen ut av Stortinget, men fortsatte i sitt lederverv fram til 1967.

Kristiansens yrkesliv utenom politikken var knyttet til NSB, der han etter hvert ble driftsdirektør. Men fra 1965 til 1967 hadde verken lederen eller nestlederen i KrF noen annen politisk plattform enn sitt partiverv. Partiets «ansikt utad» ble derfor Lars Korvald, som ble parlamentarisk leder i 1965, etter Kjell Bondevik.

Kåre Kristiansen skriver i sin selvbiografi at han for sin del hadde håpet at Egil Aarvik skulle blitt gruppeleder i 1965. Det skal man ikke se bort fra at Korvald også hadde ønsket, hadde det ikke vært for en detalj: Egil Aarvik ble ikke valgt inn på Stortinget i 1965. Det mandatet han hadde holdt for Oslo glapp. I stedet ble han sosialminister i Borten-regjeringen, og Kåre Kristiansen ble hans stats­sekretær.

På partiets landsmøte i 1967 skulle det velges ny partileder. Kåre Kristiansen hadde vært nestleder i seks år, og mange så for seg ham som ny partileder. Valgkomiteen i partiet foreslo imidlertid Lars Korvald, med Kåre Kristiansen fremdeles som nestleder.

Det kan ha vært flere årsaker til at valgkomiteen innstilte slik. Den viktigste var trolig at Kristiansen ikke satt på Stortinget i 1967. Hadde det kommet benkeforslag på ham som leder, kunne han nok ha fått flertall, men det var ikke – og er ikke – tradisjon i KrF for kampvoteringer ved valg av partileder. Dermed ble Korvald ny partileder.

Kåre Kristiansen var prinsipiell motstander av at samme person er både partileder og parlamentarisk leder. Lars Korvald så det ikke slik, og beholdt begge vervene fram til 1975, bortsett fra det året han var statsminister (1972–73). Da var Asbjørn Haugstvedt leder for stortingsgruppa. Fra valget i 1969 til Borten-regjeringen gikk av i 1971 møtte Kristiansen på Stortinget som vara for Egil Aarvik fra Akershus. I 1973 ble han valgt inn som representant fra Oslo.

Lars Korvald gikk av som partileder i 1975 etter eget ønske. Det var også etter hans ønske at Kåre Kristiansen overtok ansvaret. De to hadde da vært partiets lederduo i åtte år. Korvald skriver i sin selvbiografi: «Vi var blitt «parhester» i Kristelig Folkeparti. Det var et enestående samarbeid. Jeg ser tilbake på det i glede og takknemlighet.»

Hadde det vært opp til Lars Korvald, ville dette blitt stående som oppsummeringen av samarbeidet mellom de to. Det er senere kommet fram at da Korvald skrev sin selvbiografi, drøftet han alle de «vanskelige» sakene med Kåre Kristiansen først. Det Kristiansen ikke likte, ble strøket. Slike hensyn tok ikke Kristiansen da han skrev sin to-binds selvbiografi noen år senere.

Det var saken om norsk medlemskap i EF som gjorde at samarbeidet skar seg. Her sto Korvald og Kristiansen på hver sin side. Det er etter dette at Kristiansen begynner å skrive om Korvalds «myndige» ledelse, hans autoritære tendenser, hans ambisjoner og hvordan han kunne være «på grensen til det hensynsløse» når han ville ha ting gjennom.

Det er ingen tvil om at Korvald mente at som leder måtte han også kunne være sjef. Før eller senere må det tas en beslutning, og er den tatt, må den også gjennomføres. Det mente Kåre Kristiansen også. Det er mange som vil mene at uttrykk som «myndig», «autoritær», «ambisiøs» og «på grensen til det hensynsløse» passer like godt på ham som på Korvald. Samtidig må det sies at mens Korvald gjerne var løsningsorientert, var Kåre Kristiansen ofte konfliktorientert. Han spilte på et stort register av hersketeknikker, og brukte disse i så vel interne partifora som i den offentlige debatt. At han i mange år omtalte sin etterfølger som partileder som «unge Bondevik» er bare ett eksempel på dette.

Kåre Kristiansen var altså partileder i KrF i to omganger, fra 1975 til 1977, og fra 1979 til 1983. Hva som lå bak at han i 1977 plutselig trakk seg både som partileder og stortingskandidat, har det vært spekulert mye rundt, og det skal ikke komme noe nytt bidrag til disse i denne sammenheng. I 1979 var han tilbake som partileder og i 1981 var han tilbake i Stortinget. Kjell Magne Bondevik, som nå var nestleder i partiet, skriver i sin selvbiografi at det var «betydelige» spenninger mellom Korvald og Kristiansen i denne perioden. I 1981 forlot Lars Korvald Stortinget og ble fylkesmann i Østfold. I etterkant sa han at han ikke hadde savnet Stortinget én dag. Bondevik var parlamentarisk leder til 1983, da han og Kristiansen «byttet plass» som henholdsvis partileder og gruppeleder.

Det har blitt etablert en myte om at Kåre Kristiansen ble «skjøvet ut» av partiledelsen i KrF. Denne myten er ikke forankret i virkeligheten. Foran landsmøtet i 1983 var det utbredt misnøye i partiet med Kristiansens lederskap. «Rollebyttet» som landsmøtet foretok vakte irritasjon i stortingsgruppa. Den syntes ikke det var noen god idé med en landsmøtevalgt gruppeleder (SV hadde gjort det samme grepet i 1976, og det hadde ikke vært særlig vellykt). Hensikten med det var å unngå en opprivende kampvotering om ledervervet på landsmøtet. Kåre Kristiansen var heller ikke særlig begeistret for dette, men hadde godtatt opplegget. Bare noen måneder senere ble Willoch-regjeringen omdannet, og Kåre Kristiansen ble statsråd i det meget viktige Olje- og energi­departementet.

Kåre Kristiansen hadde ønsket at KrF skulle gå inn i regjeringen Willoch alt i 1981, etter en forholdsvis klar, «borgerlig» valgseier. Men på landsmøtet det året hadde KrF fattet det såkalte «Tønsberg-vedtaket», som gikk ut på at KrF ikke kunne delta i en regjering som ikke forpliktet seg til å endre abortloven, som var blitt vedtatt i 1977. Vedtaket var nok delvis ment som et forsøk på å få Høyre «på plass» etter at de hadde fristilt sine representanter i abortsaken i 1980. I stedet fikk det som effekt at velgere som ville ha en «borgerlig» regjering heller stemte Høyre enn KrF. KrFs stortingsgruppe ble redusert fra 21 til 15 representanter.

I dag er nok de fleste enige om at Tønsberg-vedtaket ikke var noe klokt vedtak. Men det var landsmøtets vedtak, og forpliktende for partiet. Ikke desto mindre tok Kåre Kristiansen, som partiets leder, til orde for at man burde se bort fra dette vedtaket nærmest i det øyeblikket valgresultatet forelå.

I 1983 ble vedtaket tonet noe ned, og noen måneder senere var Kåre Kristiansen statsråd.

Da Willoch-regjeringen gikk av i 1986, vendte både Bondevik og Kristiansen tilbake til Stortinget. Den nye gruppa som var blitt valgt inn i 1985 følte seg ikke bundet av pakkeløsningen fra 1983, og valgte Bondevik som gruppeleder. Dette ble Kåre Kristiansens siste periode på Stortinget. De tre årene som var igjen av perioden ble vanskelige for hele gruppa. Kåre Kristiansen følte seg plassert på sidelinjen, en følelse som nok ikke var ubegrunnet, men en realitet som langt på vei var selvforskyldt. Hans konfliktorienterte arbeidsform ga seg stadig nye utslag, preget av personangrep på så vel partileder som hans medarbeidere, gjerne kamuflert som politisk uenighet.

Ingen kan ta fra Kåre Kristiansen at han gjorde en betydelig, politisk innsats gjennom mange år, både i og gjennom sitt parti, og på ulike rikspolitiske arenaer. Men han var en mann av sin tid, på godt og vondt, og uansett hvordan man vurderer ham, kritisk eller begeistret, bør man la ham hvile i fred nå.

Litteratur: 


Bondevik, Kjell Magne: Et liv i spenning (Oslo, 2006)

Enstad, Nils-Petter: Fra bedehuset til Kongens bord (Askim, 2016)
Korvald, Lars: Politikk og kall (Stavanger, 1982)
Kristiansen, Kåre: Når sant skal sies (Oslo, 1989)
Kristiansen, Kåre: Stå på, Kåre K (Oslo, 1990)
Solhjell, Kåre Olav: Tru og makt (Oslo, 2008)

Les også: