KRISTEN FORANKRING: Derfor er oppgaven å forsvare det vestlige demokratiet, som ikke kan overleve uten kristen forankring, og som må baseres på det menneskesyn som kristendommen har gitt verden ved Guds inkarnasjon i Jesus fra Nasaret, skriver Bernt Torvild Oftestad. Bildet er fra partilederdebatten på TV2 torsdag kveld.

Kristent ansvar i politikken i dag

Author picture

torsdag 7. september 2017

Dette innlegget er en respons på "Nå er det tid for samling om KrF!"

Samfunn

Kjell Magne Bondeviks angrep på PDK kan trenge polemiske motstøt. Jeg vil heller gi en prinsipiell begrunnelse for at jeg stemmer PDK.

Hvilke erfaringer gjør kristne i en post-kristen verden?

I år kom det ut en bok i USA med tittelen: Strangers in a strange Land. (“Fremmede i et fremmed land”). Den handler om situasjonen for ganske vanlige kristne i USA. De opplever et samfunn som blir stadig sterkere omformet av den liberalistisk sekularismen. For mange troende gir det en følelse av fremmedhet. Og de blir behandlet som fremmede. For sekularismen er kristendommen antikvert og i tillegg skadelig for den enkelte og fellesskapet. Vi tilhører fortiden og må ikke få hindre folk i nåtiden å gå mot det man mener blir en lys og god fremtid.

Mot et slikt fremtidssyn må vi stå opp med kraft og handling. For vi er ikke fremmede i verden, fordi verden først av alt er Guds virkelighet, skapt og opprettholdt av ham. Vi som tror på Skaperen, slik han er åpenbart i Bibelen, kan ikke overlate samfunnet til en antikristen, ja antireligiøs sekularisme. Men kristnes politiske innsats handler ikke om å realisere et kommende gudsrike eller tusenårsrike. Slikt hører med til «de siste ting». Politikken handler om de «nest siste». Med til dem hører også situasjon i Norge. I vårt eget land er vi bærere av den grunnleggende kultur- og sivilisasjonstradisjon. I så henseende er vi nasjonalkristne. Vi kan og bør ta politisk ansvar.

1. Fellesskap og enhet

«Det fargerike fellesskap», som vi hørte så mye om for noen tiår siden, er en vakker tanke. Vi skulle alle tilhøre det uansett hudfarge, kultur, religion. Er det blitt et bærekraftig fellesskap? Virkningen av masseinnvandringen til Europa har stilt vår samfunn overfor store vansker. Hvordan skal mennesker fra andre kulturer med ikke-kristne religioner integreres? Hvordan skal ulike kulturtradisjoner og religiøse fellesskap kunne fungere i vårt samfunn uten at det spaltes opp? Man viser gjerne til menneskerettighetene som skal sikre frihet og likhet, men hva med det “brorskap” eller “solidariske fellesskap” som de også er ment å realisere? Sekularismen søker å utvikle et slikt “brorskap” eller “solidarisk fellesskap”. Man ønsker å overta kristendommens stilling som “statsreligion” og slik fylle et religiøst tomrom som sekularismen selv har skapt. For sekularister gjelder det å sikre islam godt rom, gjerne på bekostning av tradisjonsgitt kristent nærvær i samfunnet. For muslimer og mennesker med ingen tro må ikke provoseres. Derfor blir nå den kristne skolelagsbevegelsen, som har vært og er et viktig kristent ungdomsarbeid, nektet å organisere seg på mange videregående skoler.

Sekularistisk enhetsvisjon overkjører menneskerettighetenes sikring av religionsfriheten. Kristendommen skal skyves ut av det offentlige rom som den videregående skolen på sin måte er en del av. Sekularismens demokratiske fellesskap er det store vi, som stadig definerer mennesker med kristne meninger og praksis ut av fellesskapet. Den nye Diskriminerings- og likestillingsloven vil sikre den oppfatning av enhet som ligger i forlengelsen av homokulturen. Det blir diskriminerende å vektlegge at det er to ulike kjønn og forkaste brudd med denne naturlige ordning ved homoekteskap. Dette vil bestemme oppdragelse i barnehager og skoler. Heller ikke hjemmet vil være et fritt område, der far og mor har ansvar for barnets oppdragelse. Også der skal statsideologien inn. Mønsteret kjenner vi igjen fra okkupasjonstiden (1940-1945), da nazistaten ville oppdra barn og unge i sin ideologi. Kommunismen ville skape sovjetmennesket. Nazismen kjempet for det ariske menneskes overherredømme. Den liberalistiske sekularismen som nå dominerer vårt demokrati, vil skape likhetsmennesket eller homomenneske.

2. Menneskerettighetene - instrument for destruksjon

Statsminister Erna Solberg sa forleden at det man kaller «norske verdier», har endret seg og er under endring. Er «verdiene» hennes relative? I en viss forstand er de det, men innen en gitt ramme som ikke anses som relativ. De universale menneskerettigheter ligger fast for de fleste - i alle fall prinsipielt teoretisk. Menneskerettighetene må stå sentralt også for kristent ansvar i politikken. Kirkene har gitt dem sin tilslutning både ut fra synet på menneskets verd som skapt i Guds bilde og for å verne om tros- og samvittighetsfrihet. Men oppfatningen av hvordan menneskerettighetene skal etterleves, er et av de store ideologiske konfliktspørsmål i tiden. Menneskerettighetene blir stadig misbrukt til å overkjøre kristne normer og sannheter. For sekularismen er friheten den avgjørende menneskerettighet.

Det betyr frihet fra trykkende politisk, kulturell og sosial tvang i alminnelighet og frihet fra autoriteter og tradisjoner i særdeleshet. I den vestlige verden fra Bibel og kirkelig lære. Kristendommen anses ikke bare som antikvert, den hemmer også menneskenes frihet til å utfolde seg som myndige ved å påføre dem krav om rett liv som svekker deres selvbestemmelse. Sekularismens vi sikre menneskets selvrealisering ved fri bruk av fornuft og følelser, slik at det kan stå frem i samfunnet og gjøre seg gjeldende i pakt med sin egen identitet. Det aller viktigste for å sikre menneskets myndighet blir å frigjøre det fra natur. De betyr frigjøring fra de biologiske prosesser som funderer fellesskap mellom mennesker gitt ved biologiske relasjoner. Et slikt fellesskap ser vi blir realisert ved forholdet mellom far-mor-barn. Denne frihet fra natur har munnet ut i menneskefiendtlige lover: opphevelse av rettsvern for det ufødt liv, dekonstruksjon av kravet om at ekteskapet skal være mellom en mann og en kvinne. I forlengelsen ligger både surrogati og assistert befruktning med sæd-og eggdonorer. Den ypperste form for individuell selvrealisering blir å ta sitt eget liv. Velferdsstaten skal assistere ved slike selvmord. Ikke i Norge, men i andre deler av den vestlige verden er dette innført. Vi bør ikke gjøre oss illusjoner på dette feltet. Det sekularistiske demokrati har lite å stille opp med mot denne “høyeste” uttrykk for human frihet.

3. Den grunnleggende menneskerett

For kristen tenkning er retten til liv den fundamentale menneskerettighet. Mennesket har rett til liv fra unnfangelse til naturlig død. Vi vil med utgangspunkt i den virkelighet vi står overfor i det naturlig liv, knytte biologi og etikk, sosialetikk og politisk etikk sammen. Vi avviser den etiske nihilismen som følger av det naturvitenskapelige paradigme. For naturhistorien har et formål, gitt av Skaperen, og det møter oss i det naturlige menneskelivet. Her tenker vi annerledes enn de grønne partier. Deres mål er at vi skal innordne oss selv og vårt samfunn i de naturlige prosesser, slik vi kjenner dem fra den ytre verden. Det er i utgangspunktet et godt anliggende.

Men hva da med mennesket selv og dets naturlige biologiske eksistens? De grønne blir aldri noe mer enn et sekularistisk parti som vil sikre ulvens rett til liv, men ikke menneskefosteret. Det skyldes den naturoppfatning partiet legger til grunn. Natur forstått ut fra naturvitenskapens forutsetninger, gir ikke grunnlag verken for etikk eller politikk. Derfor forankrer De grønne etikken i det frie (?) menneske, det som for å sikre sin egen “lykke” ødelegger det naturgitte foster. Hvor ble det av “naturvernet”? En menneskelig naturprosess møter oss i trekanten: Mor-far barn. Trekanten må sikres og vernes politisk, rettslig sosialt og kulturelt. Foster og barn er de svakeste i denne trekanten. Men når vi perspektivet ser vi menneskelig svakhet kroppslig og mentalt hos gamle, syke, sinnslidende. Alle har de en mor og en far. I visse kulturer og visse miljøer har kvinner en svak stilling og blir utsatt for ulike former for fornedrelse. Hos oss ved drap av det liv som kvinnen og bare kvinner kan bære under sitt hjerte. Naturen har en struktur og et formål gitt av Skaperen: A sikre menneskets liv er å sikre det høyeste gode i politikken. Det må være målet for velferd, sosialomsorg osv. Det høyeste gode må bli et felles gode.

4. Nestekjærligheten krever rett og ordning

Nestekjærlighet blir i vår kultur sett på som det høyeste ideal - også for politikken. Dette er et absolutt krav, het det i sin tid. Men man la til at i denne verden måtte det modereres. Men hvordan? Slik ble nestekjærligheten fragmentert og gjort relativ. Og slik brukes nestekjærlighetstanken også i dag. Jesus holder frem to bud: Budet om nestekjærlighet og budet om å tro på den ene sanne Gud. Det er dette vi møter utmyntet i De ti bud. Her ligger de normer som samfunnet skal ordnes etter, og som statsmakten er forpliktet på. Den grunnleggende norm er at menneskets liv skal beskyttes mot de onde dødskrefter. Normene i budene forutsetter og sikrer rettslige og sosiale strukturer og institusjoner: først og fremst ekteskap og familie, eiendomsrett og rettsstat. Men staten er i dag mer enn en rettsstat. Den har flere aspekter og oppgaver: Den en velferdsstat, Og den sikrer og støtter kulturelt liv og forestår ideologisk opplæring av folket. Slik er den blitt både en kulturstat og en pedagogisk stat. Den moderne stat er derfor ikke nøytral ideologisk sett. Å ha en kritisk holdning til staten er en kristenplikt. Vi har et grunnkriterium for denne holdningen. Staten er satt til å tjene den naturlige rett som budene vitner om. Apostelen Pauls holder frem at statsmakten er en gudgitt ordning, men den skal være en trussel mot ond gjerninger og forsvare de gode. Men den kan bli demonisert. Biskop Berggrav som ledet den norske kirkekamp mot nazistaten under okkupasjonen, påpekte at “kusken kan bli gal.” Staten kan få en ledelse som truer den gode gjerning og fremmer og beskytter den onde. Kristne statskritikk blir stadig viktigere - også i den vestlige verden.

5. Sannhet og rett

I De ti bud skilles mellom løgn og sannhet. Det er viktig å holde frem ikke bare overfor postmodernismens nihilistiske dekonstruksjon av sannhet, rett og etiske normer. Men også overfor tidens uendelige snakk om «verdier». I dagens verdidebatt spør man ikke etter sanne og falske verdier. Menneskerettighetene er en verdi. Hvordan begrunnes deres sannhet? Hos Jürgen Habermas møter vi problemet. Det moderne liberale demokrati trenger ingen begrunnelse, skriver han. Det begrunner seg selv. For kristne er det noe kjent med et slikt resonnement. Da Moses spurte Gud hvem Han er, svarte han: Jeg er den jeg er. Men vi er ikke guder. Derfor forankrer vi ikke våre liv, våre handlinger og vår fremtid i oss selv, men i Gud. Overfor den demokratiske sekularismens selvbegrunnelse av egen maktfullkommenhet må vi holde fast ved at sannheten oppheves ikke ved flertallsvedtak. Og som pave Johannes Paul II formulerte det: Menneskets frihet er et gode, men frihet betyr ikke at man har makt til å bestemme hva som er sant.

6. Kristent politisk engasjement

Hva med gudsrelasjonen? Hva med det første bud?

Den kristne kirke avviser teokratiet. Å tro på evangeliet er en frivillig sak, og skal være det. Trostvang - om den er religiøs, ateistisk eller sekularistisk motivert - er i strid med det kristne syn på Gud, mennesket og evangeliet. Det man kan kreve av statsmakten når det gjelder gudstro, er at kirken får en beskyttet frihet til å forkynne i det offentlige rom, samles innad om sin gudsdyrkelse og drive sitt undervisnings- og omsorgsarbeid (diakoni) ut fra de kristne prinsipper. Derfor avviser og advarer vi mot islam som er en religion, som vil at alle skal underkaste seg Allah det sosiale og etiske system som skal sikres ved denne religionens politiske makt. Kristne må ta ansvar i politikken under et hvert regime. Visse regimer ikke bare blokkerer for det, men de forfølger kristne av politisk grunner.

Demokratiet søker ikke og skal heller ikke søke å realisere noe gudsrike eller tusenårsrike. Vår statsform hører til de nestsiste ting. Men som sådan er det viktig å forsvare mot en totalitær utvikling. Det er truet av de som vil bruke det til å realisere det de oppfatter som de siste ting. Det er en kristenplikt å bekjempe den utopisme som den sekularistiske liberalismen står for. Den har opphever objektiv sannhet og rett, opphever historien ved å omskrive den, bryter ned det fellesskap som skal bæres av tradisjonsgitte institusjoner som ekteskap og familie. Alt for å fremme utfoldelse av individuell identitet.

Står man for kristen tradisjon i synet på rett og galt, sant og usant og gjør dette gjeldende i offentligheten, kan man risikere å bli rammet av forbud mot «hate speech». I demokratiet ligger muligheten for et totalitært demokrati. Det opphever med andre ord seg selv. Men om demokratiet lever i samforstand med kristen tradisjon, kan det unngås.

Derfor er oppgaven å forsvare det vestlige demokratiet, som ikke kan overleve uten kristen forankring, og som må baseres på det menneskesyn som kristendommen har gitt verden ved Guds inkarnasjon i Jesus fra Nasaret.

------

Les deg opp på partiene

Hvilke verdispørsmål er viktige for deg?

Dagen har gjort et dykk ned i ti politiske partiprogrammer for å gjøre deg litt klokere.

Presentasjonen bygger på partienes politiske arbeidsprogram for stortingsperioden 2017-2121.

Listen er ikke en utømmende oversikt over partienes politikk, men over hovedpunkter:

Dette mener Arbeiderpartiet  

Dette mener Frp  

Dette mener Høyre  

Dette mener Kristelig Folkeparti

Dette mener Miljøpartiet De Grønne  

Dette mener Partiet De Kristne

Dette mener Rødt

Dette mener Senterpartiet  

Dette mener Sosialistisk Venstreparti  

Dette mener Venstre  

 

* Har du stemt? Hvilke verdispørsmål er viktige for deg? *