Det politiske evangelium

Det er i disse dager urovekkende å se hvordan de teologiske og kristelige spørsmålene blir tolket og forstått i lys av politiske og verdslige problemstillinger.

Det politiske evangelium er ikke av ny dato. Rent historisk harDen katolske kirke drevet, og fremdeles driver, sitt politiske spill gjennom sin åndelige maktposisjon i Rom. Paven er Guds stedfortreder på jorden. Har man kontroll over mennesket på det åndelige plan, er det ingen grenser for det maktmisbruk som gjerne gjør seg ­gjeldende på det politiske plan.

Arbeiderpartiet medJonas Gahr Støre tar til orde for en nådeforståelse, der det «kristelige» gir uttrykk for et sosialdemokratisk toleranseprinsipp. Erna Solberg tolker det kristne budskap som uttrykk for en sosialetisk raushet, barmhjertighet og nestekjærlighet. På den andre fløyen, har vi nå en ny konservativ politisk kristenbevegelse, som tar mål av seg å besitte en sann kristen politikk. Den amerikanske presidenten skyves frem som rene «messias», og kristenledere somJan Hanvold, som selv taler et politisk evangelium av åndelig-økonomisk karakter (det du sår, skal du høste), står på «prekestolen» med Trump-lue. Nå blir de politiske sakene som presenteres svaret på all sann kristendom, enten det nå er snakk om innvandringssaker, miljøsaker, skattepolitikk, globale spørsmål, forholdet til Russland (for eksempelCarl I. Hagen ogOslo Symposium) med mer.

Som sagt, er ikke dette noe nytt fenomen. Det politiske evangelium kommer til uttrykk på andre måter også. Den norske kirke har drevet med politisk virksomhet i mange år, og den kristne kirke er blitt gjenstand for grovt misbruk og tjenesteforsømmelse. Eksempelvis kan trekkes frem den såkalte frigjøringsteologi. Denne teologi fremstår med kristelig fortegn, men har som kjennetegn et politisk budskap.

Det triste er at de som gjerne vil være bibeltro kristne har kommet under de samme forføreriske åndskrefter, og som hører verden til og ikke Gud. Guds evangelium som er gitt oss til frelse, trøst og samfunn med ham, brukes nå som redskap i et politisk spill for å fremme bestemte politiske saker. I stedet for ydmykt å bøye seg for denne verdens usikkerhet, og at den ligger under Guds herredømme, styrelse og råd, påberoper man seg nå en visjonær politikk av kristelig og guddommelig betydning. Så blir konsekvensen at den hellige Gud vanæres, og hans navn misbrukes. I iveren etter å fremme politiske kampsaker, har man forlatt sin første kjærlighet, og dyrker denne verdens ånd (skaperverket), i stedet for å tilbe og ære Gud ved sitt Ord og evangelium. Den politiske agenda kommer i første rekke, og det skjer i Guds navn.

Når Jesus så tydelig og klart har vist oss at hans rike ikke er av denne verden, så er ikke det uten grunn. Mennesket er i denne verden under synden og forgjengelighetens kår. I så måte har denne verden lite med Gud å gjøre, ja, den er under Guds dom. «Himmel og jord skal forgå, men mine Ord skal aldri forgå» (Matt 24, 35).

Både fariseerne og de skriftlærde fremsto både svært fromme og med gode hensikter, men Jesus kalte dem ormeyngel (Matt 3,7). Fariseerne og de skriftlærde var opptatt av å tale Guds sak, men Jesus dømte deres hjerter og sa: «Så bær da frukt som svarer til omvendelsen!» Vår tid har mange likhetstrekk med det som skjedde på Jesu tid. For liksom vår tid er svært religiøs, således var de jødiske lederne på Jesu tid det samme. Og liksom vår tids mange kristenledere er opptatt av det politiske og denne verden, således var også de skriftlærde og fariseerne det.

På denne bakgrunn må det derfor sterkt advares mot en slik kristeliggjøring av politikken.

Alle de gode hensikter man måtte ha for å fremme det kristne budskapet om Guds frelse til verden, gagner lite når man ikke klarer å skjelne rett mellom det som hører denne verden til, og hva som hører Gud til. Guds ord definerer selv hva det verdslige regiments rolle er, og hva den kristne kirkes (det åndelige regiments) kall og oppdrag er. Det har Jesus og apostlene selv lært oss. «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er» (Matt 22, 21). Jesus viser oss at Gud styrer over menneskets forstand.

Likesom staten har fått myndighet (av Gud) til å forvalte skaperordningen for fellesskapet mellom mennesker på det ytre plan (under fornuften), er kirken (menigheten) gitt myndighet til å forvalte frelsesordningen som er gitt ved Guds Ord til samfunn med Gud, til frelse og til fellesskap mellom mennesker på det åndelige plan i kirken (menigheten). Luther kalte den verdslige bruk av loven for «lovens første bruk», de vil si til bruk i samfunnets tjeneste. «Lovens annen bruk» hører til den åndelige bruk (kristelige bruk); det vil si loven som tuktemester til Kristus. Så er det altså kirkens oppgave å forkynne lov og evangelium til omvendelse og tro på Jesus.

Å fremme Guds vilje i verden, slik det er åpenbart for oss i Den hellige skrift, er både viktig og riktig. Men det må skje sant og rett. All samfunnsmessig og politisk virksomhet skal eller bør ideelt sett legge til grunn det Bibelen lærer oss om Guds vilje med øvrigheten, staten og samfunnslivet. Gjøres ikke det, blir alt politisk prat om toleranse og nestekjærlighet tomme ord. På grunn av sekularisering og avkristningen i vårt folk, er ikke dette lenger en selvfølge (for eksempel vern om det ufødte liv, ekteskapet med mer). Ikke desto mindre viktig blir kirkens oppgave og kall. For det er når vi som «kristenmenneske» i møte med «verden» lever ut våre ulike kallsoppgaver (for eksempsl som politiker) kan påvirke, endre og fremme det gode etter Guds vilje og etter beste samvittighet. Det er ikke å fraskrive seg samfunnsengasjement. Derimot handler det om å forvalte de verdslige forhold i overensstemmelse med det Gud har åpenbart for oss i sitt Ord. Kulturoppdraget (1. Mos 1, 28) har Gud lagt under menneskets fornuft, og er ikke av kristelig-åndelig karakter, men verdslig.

En sammenblanding av det verdslige og åndelige regiment, får fatale konsekvenser. Det politisk evangelium er uforenelig med kristen tro, fordi det er lovisk og tvingende, og har verdslig karakter. La oss gå påsken i møte med et sant kristent evangelium, og det er budskapet om den eneste sanne Gud som led og døde for alle våre synder ved sin Sønn Jesus Kristus. Det er det frigjørende evangelium om rettferdiggjørelse ved troen alene, og som gjenoppretter vårt samfunn med Gud.