Ungt parti?

Med unntak av en oppsummerende reportasje i avisa Dagen tirsdag 2. mai, er landsmøtet i Partiet De Kristne blitt forbigått med den mediemessige taushet som partiet vel kunne forvente.

Partiet som skal få Norge på skinner igjen, som skal sikre en borgerlig regjering og gjenreise verdiene er og blir en kuriositet. Heller ikke i de to avisene som har bidratt til å holde liv i partiets enorme hybris har man spandert så mye som en linje på landsmøtet iPartiet De Kristne før altså det hele er over.

På partiets egen hjemmeside er det heller ikke mye å finne. Et vedtak om å avskaffe 1. mai som fridag ser ut til å være det mest konkrete, politiske vedtaket – en plikt­øvelse som er såpass tullete at de som har pleid å praktisere den, har lagt den vekk for flere år siden.

Hovedvinkelen i Dagens oppsummering er partiets mangel på politisk kompetanse.

Tomas Moltu, enav de svært få i partiet som faktisk har slik kompetanse, prøver å bortforklare dette med at PDK er «et veldig ungt parti».

Men ungt og ungt, fru Blom. Det er seks år siden partiet ble startet. Andre partier har oppnådd både stortingsplass og regjeringsdeltakelse i løpet av en slik periode. I tillegg kommer det historiske faktum at PDK står på restene av partier som kan føre sin historie både 20 og 50 år tilbake.

Og om organisasjonen er «ung», kan jo ikke det samme sies om de som preger den. Mange av dem har lang erfaring fra ulike organisasjoner både innen kristenfolket og andre typer frivillighet.

Organisasjonserfaring er nå en gang organisasjonserfaring, enten man skaffet seg denne i idrettslag, bedehusstyrer eller speidergrupper.

At partiets årsmelding bagatelliserer de konfliktene som har preget partiet det siste året, tyder på at her er det verken evne eller vilje til å få til en organisasjon som er, om ikke profesjonell, så i hvert fall i stand til å fungere.

Noe av forklaringen kan kanskje være det fraværet av ydmykhet som ser ut til å være det fremste kjennetegnet på partiet PDK, uansett hvem i partiet som fronter det.