Hvordan jeg overlevde ungdoms-OL
Jeg sov dårlig i dagene før, og googlet tilfeldige idrettsgrener og kjente utøvere i hytt og pine i et forsøk på å få litt oversikt.
Jeg har aldri kunnet skryte på meg å være spesielt sportsinteressert. Panikken var derfor stor da jeg som 20-åring plutselig skulle være med å dekke ungdoms-OL i Lillehammer. Mitt forhold til OL den gangen var at det var den største sportsbegivenheter i verden som veldig mange fulgte med på. Unntatt meg.
Det var januar 2016, og jeg var journaliststudent på Høgskolen i Volda. Olympic Broadcasting Services, kringkastingsselskapet som eies av Den internasjonale olympiske komité, ville ha hjelp fra studenter til dekningen av lekene.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg hadde ikke planer om å melde meg på, men flere venner skulle, og før jeg visste ord av det befant jeg meg på en buss i retning Lillehammer. Jeg sov dårlig i dagene før, og googlet tilfeldige idrettsgrener og kjente utøvere i hytt og pine i et forsøk på å få litt oversikt.
Da jeg møtte opp på Hafjell hotell neste morgen, ble jeg en del av et team på sju, og jeg prøvde febrilsk å henge med gjennom flere timer med informasjon. Vi skulle dekke alle OL-konkurransene i slalåm og freestyle. Det var alle de andre veldig fornøyd med, så da var jeg også fornøyd, selv om jeg aldri hadde stått på slalåm før.
Dagen etter skulle vi sjekke ut våre kameraområder på Hafjell, som var planlagt ned til hver minste detalj. Jeg hadde aldri tatt stolheis før, og prøvde å skjule min forundring når vi skulle opp første gangen. Jeg satt med et digert kamera på fanget, som noen i forbifarten nevnte at var verdt 300.000 kroner. De andre var begeistret over den vakre, norske naturen under oss, mens jeg bare tenkte «ikke mist kamera, ikke mist kamera» helt til vi var oppe.
Akkurat nå går et nytt vinter-OL av stabelen, og spenningen og gleden er tilbake i hjertene til sportselskerne i blant oss. Jeg er fortsatt ikke spesielt sportsinteressert, til tross for alle de fine minnene som jeg sitter igjen med. Men kanskje jeg ser en eller to slalåm-konkurranser mens jeg tenker på Andy. Og jeg håper han slipper å filme curling i Pyeongchang.
