Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

Barnet som har blitt utsatt for overgrep er den svake part

mandag 23. oktober 2017

Samfunn

Slik punkt 4.14 i Vær-varsom plakaten står nå, bryter det etter min mening § 100 i Grunnloven, og Artikkel 19 i FNs menneskerettighetserklæring.

Åpent brev til Pressens faglige utvalg:

I 1990 ga jeg ut romanen Elva om vesle David Wold som ble seksuelt misbrukt av både mamma og pappa. Romanen var en beskrivelse av en forferdelig virkelighet.

Hendelsene skjer på en liten gård, et sted der det er stor plass - for de som vil gjøre barn fortred. Romanen fikk en del positiv omtale, men mange anmeldere ga uttrykk for at dette er et stoff de skal ha seg frabedt å bli konfrontert med.

Slik som Pål Norheim i Vagant: «Ett års gratisabonnement på den første... som kan dokumentere at hun/han har våget seg ut i denne dypt tragiske families vold...» Spesielt dette at jeg skriver om en gutt som blir misbrukt, og at mammaen var en av overgriperne, skapte rabalder.

Jeg ble den gang spurt av journalister om hvorvidt det jeg skrev hadde rot i virkeligheten. Nei da, svarte jeg, dette er rein diktning. Jeg vågde ikke stå fram som en «overlevende», altså en som ble utsatt for seksuelle overgrep i barndommen. Jeg var livende redd reaksjonen fra den nærmeste familien.

Men det var nettopp virkeligheten som var grunnlaget for det jeg skrev. Skjult bak romanens fiksjonelle form, skildra jeg - litt omskrevet - de overgrepene jeg ble utsatt for i fire år, fra jeg var tre til sju. Jeg fortrengte disse overgrepene fram til jeg var 35.

Det var i etterkant av dette jeg skrev romanen, som en del av prosessen med å gjenerindre og komme over overgrepene. I 2010 fikk jeg nervesammenbrudd på nytt, og måtte ta tak i overgrepene på ny for i det hele tatt makte å leve videre.

En konsekvens av denne prosessen var at jeg ga ut boka Tabu! En overgrepshistorie (2016) hvor jeg, under eget navn, fortalte om det jeg opplevde som barn.

Et viktig punkt i denne sammenheng er at Norge helt til 2015 hadde injurielover, §§ 246 til 249 i Straffeloven, hvoretter en kunne få opptil tre års fengsel, foruten klekkelig bot, og at det en skrev ble kjent «dødt og maktesløst» - om en skadet «et annet menneskes gode navn og rykte» etc. Men 1. oktober 2015 ble injurielovene omsider fjerna.

I etterkant av at Tabu! kom ut, skjedde noe av det samme med meg som det skjedde med Vigdis Hjorth, familien reagerte med sinne. Men det kom også en annen reaksjon, nemlig fra pressen.

For jeg gjorde avtale med flere magasiner og aviser om stort oppslåtte intervjuer hvor jeg skulle fortelle om mine opplevelser, jeg ble invitert til å være med i et TV-program, jeg fikk antatt en nettkronikk - men plutselig stengte pressen døra. De ville ikke slippe meg til.

De fleste redaksjoner svarte ikke da jeg utba meg en begrunnelse, men de som svarte henviste til Vær varsom-plakatens punkt 4.14, hvor det står at «De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelser av faktiske opplysninger».

I overgrepssaker dreier dette seg i praksis om den nærmeste familie til den overgrepsutsatte. Slik enkelte i pressen fortolker det, har altså den nærmeste familie rett til å stanse intervjuer/ytringer med den overgrepsutsatte. Og slik fungerer det, men med noen unntak.

Det er vanskelig for mennesker som ikke har opplevd å bli seksuelt misbrukt i barndommen å kjenne til hva som skjer innad i familien. Men det er vanlig atovergrepene ødelegger familier. Overgriperne risikerer jo opptil 21 års fengsel for det de gjør, derfor er de livredde for at den overgrepsutsatte skal «sladre».

Overgriperne bruker følgelig vold og trusler og løgner for å få barnet til å tie. Samtidig gjelder det for overgriperne å overbevise den nærmeste familie om at barnet er «en slem gutt», at han juger og fantaserer, at det han forteller bare er tull.

Svært ofte lykkes overgriperne i å isolere barnet, noe som følger den overgrepsutsatte også i voksen alder. Særlig gjelder dette om den overgrepsutsatte går ut i pressa med sin historie. Da framstiller de han som en ond kjeltring og løgnere.

Vår troverdighet blir trampa ned i søla. Mens overgriperne, og de i familien som har latt seg hjernevaske av overgripernes løgner, framstiller seg som moralens og uskyldens riddere.

Forskning viser at forekomsten er større enn de fleste overhode kan tenke seg. Ikke minst amerikanske forskning har vist dette. Jeg kan neve Judith Herman og hennes epokegjørende bok Trauma and Recovery, men også Mic Hunters The Sexually Abused Male.

Men jeg vil også trekke fram en forskningsrapport som sto trykt i Tidsskrift for den Norske Psykologforening 10/2012. Tar en med alt som kan karakteriseres som seksuelle overgrep, så viser forskning at hver fjerde jente blir utsatt for overgrep før ho er seksten år - og hver sjette gutt! Dette er altså et gigantisk samfunnsproblem.

I lys av dette er det all grunn til at Pressens Faglige Utvalg retter oppmerksomheten på utformingen og praktiseringen av punkt 4.14. En lov er ikke først og fremst en formulering, men den har en hensikt.

Knut Storberget var justisminister da loven ble vedtatt. Jeg husker godt han argumenterte for at injurielovene skulle fjernes fullstendig, til tross for at enkelte ville føle seg fornærmet, skadeliggjort eller lignende. Retten til å fortelle sin historie, hevde sin mening er viktigere enn vanlig bekvemmelighet.

Grunnlovens § 100 sier klart fra at «Ytringsfrihet bør finne sted» og at «Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap...».

I FNs menneskerettighetsserklæring artikkel 19 - som Norge har undertegnet - står det: «Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.»

En bør også legge vekt på at i denne sak er det barnet og det voksne mennesket som ble seksuelt misbrukt i barndommen, som er den svake part. De som utøvde overgrepene, og de som av en eller annen grunn forsvarer overgriperen, er den sterke part.

Og med de dystre konsekvenser overgrepene får for den enkelte i voksen alder, burte det være en sentral oppgave for pressen å bringe fram stemmen deres. Jeg kan nevne de viktigste konsekvensene av seksuelle overgrep i barmdommen:

- ofrene lever livet gjennom, eller i deler av livet, med alvorlig angst og depresjon;

- seksuelle traumer i barndommen er den største årsaken til psykiske sjukdommer. Amerikanske undersøkelser (Herman) viser at 50/60 prosent av polikliniske pasienter og innlagte psykiske pasienter ble seksuelt misbrukt i barndommen. I psykiske akuttmottak var tallet så høyt som 70 prosent;

- et stort antall med diagnosen PTSD/kompleks PTSD er i perioder psykotiske, eller har symptomer som likner på schizofreni;

- trolig er svært mange selvmord forårsaket av overgrep;

- en dansk undersøkelse (Socialstyrelsen) viste at kun 43 prosent av de som ble utsatt for seksuelt misbruk i barndommen, har jobb. Også en stor del av det psykiske sjukefraværet har seksuelle traumer som årsak;

- det er trolig flere skilsmisser blant misbrukte enn blant andre;

- det er vanlig blant misbrukte med voldelig adferd, å oppleve skam, ha sosial angst, liten sjøltillit, mindreverdighetsfølelse, oppleve sorg og tristhet, at mange prostituerer seg osv.

Kommer det til rettssak, blir rutinemessig ikke overgriperne dømt. Da må i så fall overgriperen ha innrømma det, eller det fins videoopptak eller lignende. Overgripernes rettssikkerhet anses med andre ord mye viktigere enn barnets.

Derfor vil jeg oppfordre Pressens Faglige Utvalg (PFU) til å endre punkt 4.14 slik at de som utsettes for sterke beskyldninger skal ha rett til å bli informert om dette på forhånd, men at de for øvrig ikke skal ha noen som helt rett til å hindre intervjuet eller lignende. Sine innsigelser kan de eventuelt komme fram med i pressen i etterkant av intervjuet.

Slik dette punktet står nå, bryter det etter min mening § 100 i Grunnloven, og Artikkel 19 i FNs menneskerettighetserklæring.