14. AUGUST 2009 står jeg utenfor rettslokalet i Kisangani, som journalist for Aftenposten. Lenge har det blitt sagt at rettssaken skal starte, like ofte blir rettssaken utsatt. Vi venter at det kommer en bil, men isteden kommer det to skjeggete karer godt bevoktet av kongolesiske soldater gående mot det franske kultursenteret, skriver Fred C. Gjestad, som tok dette bildet av Tjostolv Moland og Joshua French.

Skyldig i drap? Nei, ikke etter tiltale

torsdag 18. mai 2017

Samfunn

Jeg har mange ganger fått spørsmålet om de var skyldige, og svaret har vært klart: Nei, ikke etter tiltale. Det er ikke mulig å være skyldig i en tiltale som var så hinsides all fornuft.

14. august 2009 står jeg utenfor rettslokalet i Kisangani i DR Kongo. Lenge har det blitt sagt at rettssaken skal starte, like ofte blir rettssaken utsatt.

Vi venter at det kommer en bil, men istedet kommer det to skjeggete karer godt bevoktet av kongolesiske soldater gående mot det franske kultursenteret.

Tjostolv Moland og Joshua French var ved relativt godt mot da rettssaken mot dem startet. De hadde troen på at de skulle få en relativt rettferdig dom og komme seg tilbake til Norge. Men, det var kraftige krefter som kjempet imot.

Jeg husker godt hvordan motet var ganske godt på begge to da jeg møtte de i fengselscella flere ganger før og under den første rettssaken, da som journalist i Aftenposten.

På cella i militærfengselet i Kisangani hadde de fått sin egen celle og gjorde det beste ut av dagene. Lite ante de og jeg at det skulle ta nesten åtte år før saken fikk en avslutning. Åtte år med lidelse, og bare en av dem kom tilbake i live.

Av de to livskraftige karene med møkkete klær og langt skjegg, har bare en overlevd og er så dårlig at norske myndigheter måtte sende spesialfly til Kongo for å få ham hjem.

Kisangani er en relativt liten by som ligger midt inne i regnskogen i DR Kongo. Byen har et aktivt og omfattende kirkeliv, og er full av varme mennesker. Men, den har også en mørk side, som sannsynligvis de norske mennene fikk møte.

Byen ligger midt i det man kan kalle den dype jungel og det går knapt noen veier inn til byen. Hva nordmennene gjorde der er fortsatt usikkert. Men, at de var på feil sted til feil tid, er vel alle enige om.

Den første rettssaken der jeg var tilstede, var mer som en parodi å regne, iallfall sammenliknet med en norsk rettssak.

Jeg husker spesielt godt en sekvens fra rettssaken. Aktor viser bildene de har beslaglagt fra nordmennenes kamera, og lager en fortelling ut fra disse. På et bilde kan du se Tjostolv Moland som tygger på en pinne, det er helt tydelig en pinne. Aktor sier: «Se, her tar de en sigar for å feire at de har drept sjåføren sin.»

Selv om kulturen er annerledes, er redelighet i en rettssak det minste man kan forvente. Det fikk aldri Moland og French.

Jeg har mange ganger fått spørsmålet om de var skyldige, og svaret har vært klart:

Nei, ikke etter tiltale. Det er ikke mulig å være skyldig i en tiltale som var så hinsides all fornuft.

Hva som faktisk skjedde i de skjebnesvangre dagene i 2009 har jeg et håp om at Joshua nå skal tørre å fortelle.

Akkurat nå er det bare en ting å si: Velkommen hjem Joshua.

Les også: