NETTVERK: Kvinner må bli bedre til å heie hverandre frem, skape nettverk og være en motvekt til krefter i samfunnet som tyter oss ørene fulle om at vi ikke er pene nok, dyktige nok og interessante nok, skriver Kari Fure. Bildet er fra Nordisk kvinnekonferanse i Kristiansand i fjor høst. Foto: Kari Fure  Foto: 

Kvinners frimodighet

onsdag 8. mars 2017

Samfunn

Kristenledere må invitere flere kvinner opp på talerstolene og inn i styrerommene, men det er kvinnene selv som må takke ja til invitasjonene.

«Det er vanskelig å få kvinner til å tale», hører vi fra kristenledere, til tross for at kirker og organisasjoner får stadig flere kvinnelige ledere. «Det går så trått å få damer til å ta på seg styreverv og lederroller», sukkes det.

Problemet er ikke forbeholdt Kristen-Norge. Den som lytter på VG-redaktør Hanne Skartveits glimrende podcast, vil høre at mangelen på kvinnelige bedriftsledere og styremedlemmer jevnlig diskuteres.

På Universitetet i Bergen ble det oppstandelse etter at professor Lise Rakner under en forelesning sendte de mannlige studentene på gangen for å ta en alvorsprat med kvinnene i salen. Hun lurte på hvorfor så få av dem tok ordet. Dét kan vi lure på i kristne sammenhenger også.

Hvorfor er det så få kvinner som markerer seg i debattene? Hvorfor kan det se ut som om mange mangler frimodighet til å ta plass på podiet og dele sin kunnskap og kompetanse med andre?

Les: Kristne kvier seg for å kalle seg feminister

For det er ikke tvil om at kvinner av 2017 har kompetanse. Kvinner flest har god utdanning. Ja, kvinner dominerer i økende grad høyere utdanning. Det er ingen grunn til å tro at de kristne kvinnene er dårligere skodd. Så hvorfor sitter vi så ofte igjen med et inntrykk av at mange kvinner mangler selvtillit? Det er et mysterium. Til tross for høy utdanning, til tross for kvinnefrigjøring – og til tross for gjentatte invitasjoner, så er der fremdeles mekanismer i samfunnet vårt som bremser kvinnene.

I kristne kretser har vi våre egne bremser som må løsnes. «Hvor er det plass for de konservative, kristne kvinnene?» spurte jeg i en lederartikkel en lørdag i vinter. Blir kvinnene invitert inn og lyttet til? Blir kompetansen deres verdsatt i de nettverkene som de naturlig skulle identifisere seg med?

Les: Hvor er det plass for de konservative, kristne kvinnene?

Bakgrunnen for spørsmålet var en fornemmelse av at mannlige ledere som står for en klassisk kristendom, har en rekke nettverk og møteplasser, mens kvinner som står for det samme har langt færre arenaer. Der menn møtes naturlig i kraft av sine stillinger og verv, er sjansen mindre for at kvinner inkluderes i fora der de kunne funnet styrke, inspirasjon og fellesskap.

«Vi har mistet horder av søstre, både som aktive i det lokale arbeidet og som tilsatt i ulike roller», sa Margunn Serigstad Dahle, førstelektor ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen, senere til Dagen. Ingunn Folkestad Breistein, rektor og professor ved Universitetet i Agder, sa i samme anledning at skjevfordelingen mellom menn og kvinner i kristne toppverv handler om at kvinner alltid blir sett på som nest best i en del kristne kretser.

Én del av svaret på hvorfor så få kvinner er synlige i mange kristne miljøer, kan dermed se ut til å handle om manglende nettverk og menn som velger tradisjonelt – også når det ikke finnes noen spesiell teologisk begrunnelse for å gjøre dette.

Noe kan handle om manglende forbilder. Man trenger at noen går foran, viser vei og normaliserer kvinnelig lederskap. Det gode er at situasjonen her er i ferd med å endre seg.

Les: Marsjerer for forfulgte 8. mars

Og noe kan ha sin bakgrunn i kvinners egen frykt for å stikke seg frem. Dette kom frem i debatten som fulgte etter at Lise Rakner ble kjent som «professoren som sendte gutta på gangen». Det ble stilt spørsmål om kvinner tåler mindre kritikk, og om det er mindre sosialt akseptert at kvinner tar plass. Desto viktigere er det med nettverk. Slik menn har sine heiagjenger som klapper dem på skulderen, trenger kvinner det samme. Behovet for å bli sett og bekreftet er dypt menneskelig. Det gjør ikke godt for selvtilliten å føle seg som en øde øy.

I store deler av Kristen-Norge er problemet likevel ikke at kvinner ikke inviteres inn, men at kvinner takker nei. Kvinner inviteres til å tale og forkynne, de vises tillit og tilbys utfordrende lederverv, men vil ofte ikke ta på seg oppgavene.

Begrunnelsene for å avslå kan være mange og gode. Ikke minst vil mange vise til travle liv med jobb og store omsorgsoppgaver. Man orker ikke å ta på seg mer. Dette må vi ha respekt for, ikke minst i perioder av livet.

Vi kommer likevel ikke bort fra at en stor del av ansvaret ligger på kvinnene selv, hvis vi skal komme skjevfordelingen mellom menn og kvinner til livs.

Kvinner må våge å takke ja til utfordringer. Vi trenger ikke være ferdig utviklet som ledere, for å takke ja til lederposisjoner, slik kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum med rette påpeker i dagens avis. Vi må våge å utfordre vår egen frykt. Vi må slutte å dvele ved tanker om at vi ikke kan nok – og stole på at de har rett, de som tror på oss og gir oss ansvar. Vi må ta ansvar for selv å være et forbilde, i stedet for å rope på at andre må gå foran. Og kvinner må bli bedre til å heie hverandre frem, skape nettverk og være en motvekt til krefter i samfunnet som tyter oss ørene fulle om at vi ikke er pene nok, dyktige nok og interessante nok.

For kristne kvinner vil det dypest sett handle om bli den vi i Kristus er skapt til. Som Elin Fagerbakke, leder av Kvinner i Nettverk, sa det i forbindelse med høstens konferanse i Kristiansand: Enhver kvinne som finner Kristus, finner seg selv. Slik kan en få kraft og bli satt i bevegelse.

Derfor vil en kristen kvinnebevegelse ikke være en bevegelse som fremmer kvinner på bekostning av menn, men en bevegelse der kvinner og menn ønsker det beste for hverandre - til Guds rikes velsignelse.

Les også: Skryter av likestilling i Kristen-Norge