«Musikksyn» uten virkelighetskontakt

Etter store debatter om kristen sang og musikk på slutten av 1900-tallet, er det nærmest blitt en kanonisk sannhet i kristne miljøer at musikken er nøytral, som det gjerne uttrykkes, og følgelig har all slags musikk rettmessig plass i kristelig sammenheng.

Hvordan oppstod denne tanke – som bare er en ubegrunnet påstand framsatt som en nødvendighet?

Kort og godt ved at mange kristne ledere reduserte musikkens virkning til kun å ha med assosiasjoner å gjøre. Følgelig var det behov for en oppfatning av musikken som støttet opp under denne tanke, og som utelukket enhver forestilling om at musikk formidler noe mer enn en viss porsjon lydsvingninger.

Musikken i seg selv blir dermed helt betydningsløs. Og denne påstand har så etablert seg som udiskutabel sannhet i de fleste kristelige sammenhenger hos oss, og er forutsetningen for dagens musikalske utvikling der underholdningskulturens pop- og rockemusikk er i ferd med å fortrenge kirkens gamle musikkultur. Merkelig at musikk med de viktigste røtter i nattklubbene og bordellene i storbyer i USA skal være like velegnet til bruk i menigheter og kristne forsamlinger som musikk med røtter i kirkene i Europa.

Og like merkelig: At en så ureflektert påstand – den lar seg ikke begrunne – så ukritisk har blitt allment akseptert og fått fortrenge alle andre tanker om musikk. Vi skal nevne noen av de absurde konsekvenser av denne påstand: Formidler ikke musikken annet enn en viss porsjon lydsvingninger, er det ingen forskjell på et ferdig komponert verk og de enkelttoner verket består av. Beethoven for eksempel har ikke tilført verkene sine noe som helst, de er fortsatt bare en rekke enkelttoner som intet utsier (kun lyd på linje med lyden av en bilmotor). Overføres dette prinsipp til malerkunsten, oppheves forskjellen på et ferdig maleri og de farger maleren bruker i sin kunst. Om fargene fortsatt befinner seg på malerens palett eller maleriet er ferdig malt, er uten betydning, begge deler er bare maling.

Hvis musikken er nøytral, er begrepene godt og ondt helt irrelevante i sammenheng med musikk. I så fall betyr det at musikken er fritatt fra syndefallets konsekvenser, at musikken realiseres i et friområde som ikke omfattes av synden. En begrunnelse for at musikken ikke er underlagt eventuelt allerede er forløst fra syndens mulighet, kan ikke hentes ut av musikken selv, det må en teologisk begrunnelse til. Mange skarpskodde teologer hevder musikkens nøytralitet, men ingen av dem har prøvd å vise hvorfor musikken ikke omfattes av syndefallet. De vil neppe prøve det i framtida heller. Da er nok det eneste redelige å la være å hevde musikkens nøytralitet.

I en landsomfattende undersøkelse blant tenåringer i USA i 1986, var spørsmålet: Hva betyr mest i livet ditt som tenåring? Blant de 54 svaralternativene kom lærer og skole på 54. plass, far på 48. plass og mor på 31. plass, og på 1. plass kom musikk (J. R. Bjørkvold: Det musiske menneske). Det er ikke enkelt å forklare at noe som ikke betyr noen ting, er så betydningsfullt i unge menneskers liv.

Det fins knapt noe område av massekulturen hvor det demoniske og okkulte er mer framtredende og markedsføres mer direkte enn innenfor flere av rockemusikkens sjangre. Og artistene uttrykker klart hvor velegnet denne musikken er som formidler av budskapet de forkynner. Likevel tviholder man i kristne sammenhenger på myten om musikkens nøytralitet.

Søren Kierkegaard var opptatt av musikk og hadde selv erfart dens sterke påvirkningsmakt. På samme måte som ordet kan «forvirre Gemyttet ... når det misbruges», kan også musikk gjøre det, det vil si, når den misbrukes. «Derav følger slett ikke, at man behøver anse den som Djævelens Værk, selv om vår Tid skulde fremby mange redselsfulle Bevis på den dæmoniske Magt, hvormed Musikken kan gribe et Individ, og dette Individ igjen anspenne og fange Mængden, især af Fruentimmer, i Angstens forføreriske Snarer, med hele Vellystens pirrende Magt. Deraf følger slett ikke, at man behøver å anse den for Djævelens Verk, selv om man med en viss hemmelig Gru bemærker, at denne Kunst fremfor nogen anden Kunst på en forfærdelig Måte ofte opriver sine Dyrkere.» (Enten-eller, første del – lett fornorsket.)

Som fenomen er altså ikke musikk djevelens verk, men når den misbrukes, har den – ifølge Kierkegaard – demonisk makt og fanger mengden i angstens forføreriske snarer ved vellystens pirrende makt. Hadde Kierkegaard opplevd hvordan demoniske personligheter i dag ved hjelp av musikk og moderne kommunikasjonsmidler «anspenne og fange» massene, ja, «på en forfærdelig Måte opriver sine Dyrkere», hadde han mest sannsynlig blitt dypt skrekkslagen, og han hadde neppe hatt annet enn antipati for tanken om at musikk er nøytral.

De siste tiåra har forskning på musikkens virkning stått sentralt innen psykologivitenskapen, og det dokumenteres klart hvor sterkt musikk virker på mennesker. (Den som har et forhold til musikk, vet jo dette – uten hjelp fra psykologien.) Men for å sitere den jødiske-russiske professor i både musikkvitenskap og psykologi, Dina Kinarskaya, som har deltatt i forskningen omkring musikkens virkning. Hennes konklusjon er klar: «Musikken har evnen til å overtale – ja, til og med til å endre virkeligheten med sin overtalelse.» (The Natural Musician)

Da man ved hjelp av musikk undersøkte om det er synsinntrykk eller lyd som påvirker våre beslutninger mest, viste resultatene at hørselsinntrykk virker absolutt sterkest. «I lys av slike resultater er det vanskelig å akseptere den visdom som sier ‹Å se er tro›, i og med at det å høre beviselig er så mye sterkere en kraft, åpenbart i stand til å overtale mennesker til ikke å tro deres egne øyne hvis ørene deres forteller dem noe annet.» (Kirnarskaya)

Tiden er nok inne for at man i kristne kretser her hjemme begynner å nærme seg musikken på en langt mer seriøs og reflektert måte enn man har gjort så langt. Behovet er påtrengende!

Og man undres om ikke dagens musikkvirkelighet i kirker/menigheter gjør at noen av dem som på 1970- og 1980-tallet proklamerte musikkens nøytralitet, føler behov for et oppgjør med de lærdommer – med etterfølgende musikalsk praksis – de da ble talsmenn for!?