TRADISJON: «Jeg tror ikke vi skal være så redde for den teologiske forskningen. Og jeg tror heller ikke vi skal være redde for innlegg av den typen som Tom Egeland (bildet) presenterte denne uken. Vi har med oss to tusen år med kristen tro og tenkning. Og vi står i en dogmatisk tradisjon som er mer robust enn vi verdsetter», skriver Tarjei Gilje. 
  Foto: Mariam Butt, NTB scanpix

Dette kan vi nok vente oss mer av

lørdag 4. august 2018

Dette innlegget er en respons på "Altfor enkelt, Egeland"

Samfunn

Jeg tror heller ikke vi skal være redde for innlegg av den typen som Tom Egeland presenterte denne uken.

Onsdag morgen publiserte NRK Ytring krimforfatter Tom Egelands tekst hvor han blant annet problematiserer kirkens syn på Paulus og spør hvorvidt kirkens lære samsvarer med Jesu lære. Det er ikke utenkelig at saken utviklet seg omtrent slik Egeland hadde håpet.

Han må ha visst at mange kristne ville bli provosert av måten han omtaler både Jesus, Paulus og kristen teologi på, og at noen av dem ville reagere. Han bør også ha visst at flere av påstandene han fremmet står i åpen kontrast til en samlet kristen tradisjon. Men han fikk røsket borti noen etablerte kristne standpunkter, han fikk slengt litt med leppen overfor kristne som ikke deler samtidens syn på seksualitet og samliv, og han fikk fortalt litt om sitt eget forfatterskap.

Da jeg først leste Egelands artikkel ble jeg overrasket over at en etablert forfatter, som ifølge ham selv er oppriktig interessert i teologi, kunne skrive en tekst med såpass mange påstander det er lett å argumentere mot.

På den annen side slo det meg at denne teksten antakelig er en relativt snill variant av en sjanger vi kommer til å se mer av i årene fremover. Etter hvert som samfunnet vårt beveger seg mer og mer bort fra vår kristne tradisjon kommer kunnskapen om kristen tro til å avta. Og med det øker også sjansen for at fordommer og misforståelser får blomstre. En naturlig konsekvens av dette vil trolig bli økt hyppighet av mindre siviliserte og redelige bidrag i debatten enn det Egeland kom med.

Samtidig gikk tankene tilbake til en observasjon jeg gjorde flere ganger da jeg studerte teologi. Alle vitenskapelige fag har sine forutsetninger. Det trengs ulike akademiske verktøy for å kunne sette seg inn i de indre sammenhengene i matematikk og filosofi, for eksempel.

Mange har ment at teologi ikke er et ordentlig akademisk fag, dersom dette faget forutsetter at Gud finnes. Det er en ærlig sak å mene det, men ikke nødvendigvis spesielt akademisk. I et vitenskapelig studium er det ikke urimelig å operere med forutsetninger, men det må være anledning til å undersøke disse forutsetningene.

Noe av det som stadig slo meg i studietiden var hvor mye av forskningen som tilsynelatende var rettet mot å undergrave etablerte kristne forståelser. Det å undersøker kristendommen på dens egne premisser kunne virke mer eller mindre uinteressant. Det var visst langt viktigere å benytte enhver anledning til å så tvil om kristendommens og Bibelens budskap.

Om man kan tillate seg en åndelig innfallsvinkel, var det iblant som om selve menneskets iboende gudsopprør kom til uttrykk. For det var noen ganger påfallende hvor svakt funderte teorier forskere kunne støtte seg på, hvis de tjente til å presentere en annen forståelse enn den tradisjonelle. I 2006 foreslo for eksempel en professor i Florida at Jesus i virkeligheten gikk på is da han ifølge Bibelen gikk på vannet. Man kan finne frem til mye rart hvis man gjerne vil det.

For mange kristne kan teologisk forskning virke skremmende. Ingen av oss har noen gang sett Gud. Derfor kan vi ikke påberope oss vitenskapelig sikkerhet når det gjelder Hans eksistens. Noen ganger blir påstandene fra forskerhold så sære at de stiller forskningen i vanry. Men andre ganger er spørsmålene så vanskelige å svare på at det kan være fristende å overse dem, heller enn å gå inn i potensielt anfektende tankeprosesser.

Jeg tror ikke vi skal være så redde for den teologiske forskningen. Og jeg tror heller ikke vi skal være redde for innlegg av den typen som Tom Egeland presenterte denne uken. Vi har med oss to tusen år med kristen tro og tenkning. Og vi står i en dogmatisk tradisjon som er mer robust enn vi verdsetter. Den apostoliske trosbekjennelsen er i seg selv et sterkt vitnesbyrd om det.

Dette betyr ikke at alle spørsmål er avklart eller at vi på autopilot bare kan vise til ting som har blitt sagt før. Men det betyr at vi kan lene oss på det åndelige arbeidet som kristne mennesker har gjort til dels lenge før oss.

«Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier», leser vi i 1. Peters brev. For vi kan stole på at Jesus Kristus var både Gud og menneske, at han døde og stod opp og at han lever i dag. Denne troen har ikke sitt fundament i menneskelig kløkt, men i at Gud har åpenbart seg og at han fortsatt står med åpne hender for dem som vil ta imot Hans frelse.

Det gir en bedre trygghet enn akademiske, litterære, kommersielle eller andre meritter kan gi.