Kirkeretten og læren om embete

I de lavkirkelige miljøer i Kristen-Norge har det oppstått debatt om kirkesynet. Karl Johan Hallaråker har kommet med et innspill til denne debatten (Dagen 26.10), der han har formulert en kirkepolitisk ideologi som han har forsøkt å forankre i den lutherske bekjennelsen, Confessio Augustana (CA) fra 1530. Det er vanskelig å se at hans bruk av CA er holdbar reformasjonshistorisk vurdert.

Å nøytralisere såkalte katoliserende tendenser i norsk lavkirkelighet er et viktig anliggende for Hallaråker. Det «katolske» (eventuelt kalvinske) er å gi kirkerett teologisk betydning. Men ingen kan forholde seg til CA uten å være seg bevisst dokumentets rettslige karakter. I CA (art. I –XXII) formuleres lære – ikke som preken eller som teser til en disputas, og ikke som i en publikasjon beregnet på allmenheten. Bekjennelsen er et riksrettslig dokument som flere fyrster og byer (riksstender) overgav keiseren, rikets høyeste politisk-rettslige myndighet, for å dokumentere at de står for legitim katolsk lære. Anklager om læreavvik og kjetteri stemte ikke. Det de hadde gjort under årene frem mot 1530, og som hadde utløst uro, var å endre kirkelig praksis på visse felt, noe de mente var lovlig. Det dreide seg om slikt, som senere ble kalt adiafora.

CA må derfor utlegges som et riksrettslig dokument, som underskriverne mente var i samsvar med katolsk lære. Uten en slik rettslig innfatning har dokumentet liten interesse. Han som forfattet CA, Phillip Melanchthon, betraktet det som sitt private og endret det i pakt med sin egen teologiske utvikling. Det falt ikke i god jord. Derfor var det den «uforandrede» Confessio Augustana (fra 1530) som ble tatt inn som et kirkerettslig forpliktende dokument i læregrunnlaget for de lutherske øvrighetskirker.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Tar vi for oss artiklene i CA, fremholdes det at «våre menigheter lærer enstemmig». Og man «fordømmer vranglærere». Dette er rettslig-teologisk terminologi, som selvsagt måtte anvendes når rammen var riksdagen i Det tyske riket. Man sto sammen med den katolske og romerske kirke i læren og i kampen mot vranglærere.

I artikkel V slås det fast at Gud har «innstiftet» (institutum est) et embete. Man innstifter ikke en funksjon, men en (retts)ordning. Når det så i artikkel XIV læres at ingen skal i kirken preke offentlig eller forvalte sakramentene uten rettelig kall, er både offentlig og rettelig juridiske termer som her brukes til å blokkere for illegitim kirkelig praksis. I lutherdommen ble det «rettelige kall» gitt ved at menn ble ordinert med bruk av Gud ord, håndspåleggelse og bønn og ved en «overgivelse» av det geistlige embetet, dets oppgaver og myndighet, til ordinanden. Dette var en rettsakt basert på teologisk lære og liturgisk innfattet i bruk av Guds ord, bønn og velsignelse ved håndspåleggelse etter apostolisk forbilde.

Lavkirkeligheten av ulike avskygninger har stadig hatt vansker med å fastholde læren om embetet i den lutherske bekjennelse. CA artikkel XIV har man forsøkt å nøytralisere ved de underligste krumspring. I tekster rett før og etter 1530 tar Luther opp den tematikk vi ser utmyntet som kirkelære i CA XIV. Den aktuelle utfordringen var døpernes predikanter, som hadde begynt å virke i noen lutherske lokalmenigheter. De «sniker» omkring i hemmelighet, skriver Luther. De trer ikke frem i det åpenlyse (offentlige), slik at man kan spørre etter hvem som har sendt dem, og hvor de har sitt kall fra. Her nytter det ikke med et subjektivt «indre kall». Det må vises «kallsbrev» som dokumenterer at de er sendt av mennesker med offentlig myndighet til å kalle og sende ut tjenere for nådens midler. Som CA XIV holder Luther frem det rettelige ytre kallets nødvendighet. Han bruker svært skarpe ord om dem som ikke bryr seg om det. Reformasjonen la til sist kallsretten i den kristelige øvrighets hender, noe som var naturlig etter som Luther og den bevegelse han utløste, fra første stund var avhengig av og også selv appellerte til verdslig øvrighet for å få støtte.

Lavkirkeligheten overser helst CA XIV. Det skyldes at man ikke har et reformatorisk kirke og embetssyn, men baserer seg på en demokratisk oppfatning av det alminnelige prestedømme. I CA står det ikke noe om det alminnelige prestedømme i det hele tatt. Men hos Luther er ideen sentral. Man blir født til «prest», men gjort til minister, det vil si tjener for nådemidlene i menigheten, skriver han i 1523. Ved dåpen blir vi alle offerprester, det vil si takkofferprester. Og dåpen gir oss alle en åndelig forutsetning for å være tjenere for nådemidlene. Men ikke alle «prester» blir utvalgt til å være slike tjenere. Noen blir skilt ut, kalt og ordinert. De går inn i en tjeneste som Jesus selv instituerte ved apostelembetet. De er av menigheten, og de står overfor menigheten. Og her gjelder ikke alminnelige demokratiske frihets- og likhetsrettigheter, men en annen rettsorden, fordi kirken ikke er et moderne demokratisk samfunn. Rester av dette reformatoriske kirke- og embetssyn er det ennå i moderne lutherdom.

Hallaråker viser til det gamle slagordet: «Frelsens orden står over kirkens orden.»Det er historisk betinget av konflikten mellom lekmannsbevegelse og embetsstruktur i Den norske kirke på 1800-tallet. Ved begynnelsen av 1900-tallet var det faktisk «frelsens orden» som var blitt «kirkens orden» i Den norske kirke. Kirkens medlemmer fikk fra 1913 frihet til å forvalte Ord, dåp og nattverd når som helst, hvor som helst og for hvem som helst (i kraft av det alminnelige prestedømme). Den radikale kirkerettslige visjon som deler av lekmannsbevegelsen hadde kjempet for, ble realitet.

Røttene til det kirkesyn som lå bak en slik reform, var å finne i pietismen. Men den ble gjennomført ved en allianse mellom liberale teologer og lavkirkelige kirkeledere. Disse var felles om å sette et skarpt skille mellom troen og retten. Det berodde på at de begge bestemte kirkens vesen som de frommes fellesskap. I dag skrumper de frommes fellesskap stadig inn, mens Den norske kirke er fullstendig demokratisert og tilpasset den sekularistiske modernitet. Ikke overraskende at troende spør etter kirkesyn.