Populismen skal sette dere fri?

Ledere har ikke bare ansvar for det de selv gjør, men må også tenke over hva de inspirerer andre til å si og gjøre.

Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal sette dere fri, saJesus.

Kristen tro hevder å formidle selve Sannheten. Derfor står sannhetsidealet høyt også i kristen formidling. Vi skal ikke snakke usant om livet, om oss selv eller om Gud. Det er ukristelig å lyve.

Vi kan alle ta feil og si ting som ikke er sant som om det var sant. Noe annet er det hvis vi sier ting vi vet ikke er sant, som om det var sant. Da står vi overfor et problem. For en kristen kan det aldri være greit å fortegne virkeligheten for å få oppmerksomhet. Da devaluerer vi det talte eller det skrevne ord, og vi er på vei bort fra sannheten.

Derfor må kristne forkynnere og formidlere av alle slag være nøye med at det de sier faktisk er sant. Ingen av oss har fullstendig innsikt, derfor må vi også ha med oss en ydmyk erkjennelse av at vi kan ta feil.

For oss i pressen er sannhetskriteriet grunnleggende. Det kan være vanskelig nok å finne frem til presise beskrivelser av virkeligheten selv når vi legger vår beste forståelse til grunn. Enda vanskeligere blir det når ledere, det være seg religiøse eller politiske, med vilje unnlater å sette ord på det de vet er sant, fordi det ikke passer i det budskapet de ønsker å formidle. Da skapes det grobunn for populisme.

Underveis i den amerikanske valgkampen ble det statig mer tydelig atDonald Trumps mange spesielle utspill ga ham en fordel. Han sa så mye rart, og så mye enpresidentkandidat vanligvis ikke sier, at han fikk mye mer oppmerksomhet enn de andre kandidatene. Det at han på forhånd var en svært kjent skikkelse, ga ham også en betydelig fordel.

I VG-podkasten Giæver og Joffen snakket avisens ansvarlige redaktør Torry Pedersen nylig om det dilemmaet avisen, sammen med andre medier, befant seg i. Skulle de la være å fortelle hva Trump sa?

Ut fra alle normale journalistiske kriterier ville det være utenkelig. En av journalistikkens viktigste oppgaver er å opptre kritisk overfor mennesker med makt. En amerikansk presidentkandidats uttalelser er derfor alt annet enn likegyldige fra et journalistisk ståsted. Men hva når kandidaten vet godt om dette, og bevisst spiller på det for å skaffe seg oppmerksomhet? Ender mediene opp som nyttige idioter i et spill hvor resultatet blir nøyaktig det motsatte av det de ønsker seg?

Populismens potensial ligger ikke minst i å presentere en forenklet virkelighet som om den var sann. Det er slett ikke bare folk uten utdannelse som kan la seg lure. I virkeligheten er vi alle potensielle mottakere av populistiske budskap. Utdannelse og livserfaring er slett ikke automatisk noe hinder. Det er for eksempel helt urimelig å legge til grunn at alle tyskere i 1930-årene var onde mennesker.

Når livssituasjonen oppleves utfordrende og uoversiktlig, og noen fremstår med klare løsninger som de mener kan hjelpe, kan vi alle komme til å gå på akkord med det vi egentlig vet. Derfor er det viktig at vi snakker sant. Neste gang kan det være vi som blir ofre for populismens retorikk.

Det er urettferdig å hevde at Trumps kritikere bare er elitister som ikke forstår hvordan vanlige folk opplever hverdagen. Det finnes helt åpenbart store mengder velutdannede og opplyste mennesker i USA som har stemt på Donald Trump. Visst kan det i mange tilfeller være slik at mediene selv blir del av de elitene de skal gå etter i sømmene. Men hva gjør vi som pressefolk når metodene våre viser seg å tjene populismens interesser? Det synes som et nærmest uløselig dilemma.

Den store utfordringen ligger i det som skjer når vi ikke kan stole på det som blir sagt. Når vi må legge til grunn at en leder mener noe annet enn det vedkommende sier. For hvordan vet vi hva vedkommende mener?

Hvordan vet vi hvilke av Trumps uttalelser vi må ta på det største alvor, og hvilke vi kan legge til side som valgkampretorikk eller tullprat?

Hva mer kunne han sagt?

Og hva kommer han til å si som president?

I gårsdagens avis kunne vi registrere at han allerede sier andre ting nå enn i valgkampen.

I et så polarisert samfunn som det amerikanske, er det behov for lederskap som kan bygge broer. Ellers risikerer lederen å gi næring til krefter som kan skape alvorlige problemer for samfunnet. Det har historien lært oss en god del om. Ledere har ikke bare ansvar for det de selv gjør, men må også tenke over hva de inspirerer andre til å si og gjøre. Det gjelder både for politiske og religiøse ledere.