KrF og Kristen-Norge

Jeg tror det er viktig å definere hva som er Kristelig Folkepartis hovedmålgruppe. En kan i iveren etter å fange bredt, noen ganger miste både den viktigste målgruppen og den større bredden.

Kristelig Folkeparti eri en viktig fase. De siste årene har partiet vært i en prosess av fornyelse og modernisering som på mange måter har vært nødvendig og positiv, men som samtidig har skapt spenninger og avdekket uenighet og til dels brytninger både om hvor partiet står eller bør stå i en del verdispørsmål, og om veien videre.

Utgangspunktet for dette strateginotatet er å bidra inn i debatten og tenkningen om KrFs rolle i norsk politikk i dag, og et ønske om å se nærmere på Kristelig Folkeparti og dets forhold til det vi kan kalleKristen-Norge hvor de fleste av partiets velgere trolig befinner seg.

Denne betydelige gruppe av mennesker i vårt samfunn representerer også et vekstpotensial for partiet, samtidig som det er her mye av svikten i oppslutning om partiet de siste årene ligger. Å sette temaet KrF og Kristen-Norge på agendaen er med andre ord svært aktuelt.

Jeg mener at Kristelig Folkepartis historie, verdisyn og oppgave i det politiske liv i Norge, klart viser at «Kristen-Norge» eller «den kristne kirke» i sin bredde og i sitt mangfold er partiets hovedmålgruppe. Samtidig skal partiet ikke være et «nisjeparti» eller «sektparti», men et parti med en helhetlig politikk som henter stemmer og støtte fra brede velgermasser. Jeg ser ingen motsetning mellom «kristelig» og «folkelig», men snarere en mulighet!

Selv om KrF fra starten av ønsket å være «salt og lys» i landet, ser jeg det slik at denne oppgaven ikke først og fremst tilhører et politisk parti. Det er kirken som skal være «lys og salt» i landet. Når enkelte konservative kristne miljøer legger skylden på KrF for «ugudeligheten i landet», faller det på sin egen urimelighet.

En del verdikonservative kristne har mistet troen på KrF. Noen av dem har valgt å forlate partiet, og andre har startet små kristne fløypartier. I så fall går man samme ærend som de som ikke ønsker et kristent verdiparti i det hele tatt! KrF bør ikke bruke krefter på å bekjempe verken dem eller andre, men det utfordrer partiet til å begrunne sine verdier og standpunkt med enda større tydelighet og frimodighet.

Vi har vi i dag det vi kanskje kan kalle en «kristen erkekonservativ fløy» innen «Kristen-Norge». Hvis verdikonservatisme går over i fanatisme og blander sammen menighet og politikk, ligger det utenfor KrFs område og hva partiet kan identifisere seg med. Slike kristne miljøer vil heller aldri oppleve KrF som et parti som er «bibelsk nok» eller «kristent nok» for dem, og det er heller ikke den type verdikonservatisme som har preget utviklingen av partiet siden starten for mer enn åtti år siden. Samtidig vil jeg bemerke at konservatisme ikke er et negativt ord, og at sunn konservatisme har sin plass både innen kirke og politikk.

Det finnes også en annen ytterlighet som kanskje kan kalles «kristenhumanisme» hvor man stort sett forfekter en type toleranse og humanisme som verken viser vei eller er tydelig i mange verdispørsmål. Den sekulære humanismen er vår tids nye folkereligion i Europa, og den har stor innflytelse i det politiske miljø, men også langt inn i kirkelige og kristne kretser. Denne representerer en tankegang som har nøytralitet og toleranse som varemerker, og avviker etter min mening både fra klassisk kristen tro og fra den ideologi og det verdigrunnlag som historisk sett ligger til grunn for Kristelig Folkepartis politikk. Dessverre ser vi mer og mer i vårt samfunn at toleransen har «enveiskjøring», at de som står for kristne verdier avkreves en toleranse som de ikke selv møtes med. Spørsmålet om samvittighetsfrihet for leger i abortspørsmålet er ett eksemplene på dette. Det kan kalles «den intolerante toleransen».

Selvfølgelig skal ikke Kristelig Folkeparti identifiseres med én bestemt type menighet eller teologi, eller med en smal verdikonservativ gruppe kristne. Likevel må KrF som et kristent verdiparti til en viss grad velge hva slags kristen profil partiet skal ha. KrF er politisk et sentrumsparti. Etter min mening hører KrFs kjerne hjemme i sentrum, både politisk og i det kristne landskap. Det er heller ikke KrFs oppgave å tolke teologiske spørsmål, eller svare på hva som er synd, eller rett og galt, i en hver situasjon. Dette hører til kirkens og teologiens område. Men hvis kirken svikter og er utydelig, vil det i en del spørsmål gjøre det vanskeligere for KrF å stå for kristne verdier. Min konklusjon er at KrF vil finne sitt grunnfjell i det brede og mangfoldige kristne sentrum, både innenfor og utenfor Den norske kirke. Samtidig vil et verdibasert og folkelig KrF favne bredt blant mennesker uansett hvor de er eller ikke er i forhold til kristen tro.

De siste tiårene har begrepet «kristendemokrati» mer og mer blitt brukt av ideologene innen partiet. Dette blir også kalt «den tredje vei i politikken». Hvis KrF utvikler seg til et kristendemokrati på linje med en del andre kristendemokratiske partier i Europa, kan partiet, slik jeg ser det, miste noe av sin historiske styrke og egenart. Jeg tror KrF er tjent med å være et moderne kristendemokrati med solid forankring i sine grunnverdier, og bevare nærheten til sin hovedmålgruppe, «Kristen-Norge». Etter min mening kan det gi tillit til partiet langt utenfor partiets kjernevelgere og gi nye velgere.

Det ser ut til at programkomiteens forslag til endringer av formuleringer om ekteskapet og ekteskapsloven i det nye partiprogrammet, kan bli det punkt som vil skape mest debatt framover. KrF som politisk parti skal selvsagt ikke gå inn i kirkens rolle å uttale seg teologisk om parforhold og samliv, men partiet vil etter min mening tjene på å holde fast på den definisjon av ekteskapet som både bærer de lange historiske linjer og som de fleste kirker og kirkesamfunn verden over anerkjenner. Det står ikke i motsetning til at homofile og lesbiske parforhold også skal ha juridiske rettigheter og fullt ut respekteres i vårt samfunn.

KrF er i dag et samarbeidsparti til regjeringen, og har på den måten mulighet til å bidra konstruktivt i styringen av landet, noe partiet også har gjort og fått uttelling for. KrF har valgt dette for denne perioden, og jeg tenker at uttalelser fra partiets ledere som stadig stiller spørsmålstegn ved dette samarbeidet, og spørsmål om hvilken side partiet skal velge etter neste års valg, skaper unødvendig uro i partiet. Det er også viktig å understreke at KrFs verdier har mye større bredde enn abortloven og ekteskapsloven, men jeg har valgt å fokusere på disse fordi de representerer viktige «grensesteiner» og har i tillegg stor symbolsk verdi.

Veien framover er spennende og viktig. Selvsagt er det naturlig med meningsbrytninger og prosesser i et levende politisk parti. Likevel mener jeg å se en tretthet i KrF som skyldes en del av de prosesser partiet har vært igjennom de siste årene. Det kan virke som det er en «avstand» mellom partiets ledelse og velgere når det gjelder både innhold og tempo i noen av de endringer og prosesser som har vært på agendaen de siste årene og som fortsatt er på agendaen.

Prosjektet KrF er ikke avsluttet, men det er i en avgjørende fase. Man kan ikke leve på tidligere politiske seire, og det nivået i oppslutning som KrF befinner seg på i dag kan partiet på ingen måte være tilfreds med. Arbeidet med å gjøre partiet mer «spiselig» for nye velgergrupper har skapt en del unødvendig usikkerhet. De siste valgene og meningsmålingene kan tyde på at betydelige deler av det vi kan definere som partiets hovedmålgruppe, ikke støtter opp om eller stemmer på partiet.

Det ser ikke ut til at nye velgere dekker opp for «lekkasjen i den andre enden». Det er en viktig tanke å ta med seg når KrF skal vedta nytt partiprogram for 201-2021 og stake ut kursen videre. KrF bør i denne fasen benytte muligheten til å gjøre politikken enda mer relevant, samtidig som en ikke forandrer eller svekker kjerneverdier.

Kristelig Folkeparti har vært en viktig del av det politiske liv i Norge og har med sin kristne verdiprofil bidratt positivt og sterkt til utviklingen av velferdsstaten gjennom over 80 år. Vårt land fortjener at det fortsetter!



Artikkelen er et utdrag av at strateginotat som Arnfinn Clementsen har sendt tillitsvalgte i Kristelig Folkeparti.Hele artikkelen kan leses på clementsen.org.

Les også: