LEDER: Det var vært snakket om at Valgerd Svarstad Haugland som partileder aldri kom ut av Bondeviks skygge, og at Bondevik fortsatte å være sjefen også i partiet. Som en som arbeidet både for henne og med henne i hele hennes ledertid, er ikke det mitt inntrykk. Tvert om virket det som om KrF faktisk fikk til det «delte lederskapet» som andre partier ikke klarte, skriver Nils-Petter Enstad. 
  Foto: Vegard Wivestad Grøtt, NTB Scanpix

Hun gjorde KrF mer åpent

onsdag 24. august 2016

Samfunn

Det dreier seg om en politiker som var stortingsrepresentant i 12 år, statsråd i nesten sju, partileder i åtte og som fikk gjennomført forholdsvis store, politiske reformer. Alt dette i god tid før hun rakk å fylle 50 år.

Tirsdag 23. august fyller fylkesmann, tidligere stortingsrepresentant, statsråd og partileder i Kristelig Folkeparti, Valgerd Svarstad Haugland, 60 år. Det er få norske politikere som har skapt så mye følelser som henne. Hun utfordret både fordommer og forventninger i tur og orden. Det skapte turbulens.

Fordi den politiske hukommelsen er som den er, kort og selektiv, kan det være nærliggende å tenke at den historiske dommen over Valgerd Svarstad Haugland vil være at hun endte opp som en politisk taper.

Medhaug-saken og det svake kommunevalget i 2003, den ydmykende avgangen som partileder samme år, og valgnederlaget i 2005 der mandatet glapp og regjeringen gikk, vil være naturlige knagger å henge en slik konklusjon på.

Det spørs likevel om ikke det vil være både en forhastet og temmelig overfladisk konklusjon. Det dreier seg tross alt om en politiker som var stortingsrepresentant i 12 år, statsråd i nesten sju, partileder i åtte og som fikk gjennomført forholdsvis store, politiske reformer. Alt dette i god tid før hun rakk å fylle 50 år.

DEBATT: KrF og Kristen-Norge

Da Akershus-mandatet glapp på målstreken i 2005, var det første gang marginene ikke var på Valgerds side i en slik situasjon. Foran nominasjonen i 1993 var det sterk drakamp innad i Akershus KrF om man skulle satse på henne, som var blitt valgt som nestleder to år før, eller på Dagfinn Høybråten, som i 1989 ikke hadde hatt marginene på sin side da han var førstekandidat.

Det hadde han heller ikke denne gangen. Nominasjonsmøtet ble dramatisk. En av delegatene fikk et illebefinnende og ble kjørt på sykehus. Ved voteringen var det stemmelikhet mellom kandidatene, og det måtte loddtrekning til. Den vant Valgerd.

Valget i 1993 var ikke et spesielt godt valg for KrF, og Valgerd var ute og inne av Stortinget hele valgnatta, men da svingdøra stanset var hun på innsiden med et utjevningsmandat. Da Kjell Magne Bondevik foran landsmøtet i KrF i 1995 ga beskjed om at han trakk seg som partileder, var få i tvil om at Valgerd var hans kandidat. På Lillehammer ble hun klappet inn som partiets første, kvinnelige leder.

Som nyvalgt nestleder handlet de fleste intervjuene og medieoppslagene om at Valgerd ikke er totalavholdende i sitt forhold til alkohol. Valgerd og vinglasset ble en av de pinligste klisjeene i norsk, politisk journalistikk. Samtidig ble det et slags symbol på at Valgerd var en annen type KrF-politiker enn de man var blitt vant med fra Kjell Bondevik, Lars Korvald og Kåre Kristiansen sine dager.

At valget i 1997 ble KrFs beste valg gjennom tidene skyldtes neppe «vinglasset», men at man hadde saker som fenget. Her kan nevnes både kontantstøtten og den verdidebatten Bondevik hadde utfordret til før valget. I den regjeringen Bondevik dannet etter valget, ble Valgerd barne- og familieminister, og fikk ansvaret for å gjennomføre nettopp kontantstøtten. Den ble da også vedtatt av Stortinget i 1998. Men det var også i denne perioden alle fordommene mot henne begynte å komme til overflaten, særlig synlig gjennom pøbelaksjonen «Kvinner mot Valgerd».

MENINGER: KrF, fornyingsstrategi og valresultat

Valget i 2001 ble også et bra valg for KrF, og Bondevik dannet sin andre regjering. Her ble Valgerd kirke- og kulturminister. Som kirkeminister er navnet hennes først og fremst knyttet til reformen om trosopplæring. Selv står hun solid plantet i folkekirketradisjonen, og var neppe noen sterk tilhenger av tanken på å oppheve statskirkeordningen.

Men fordi det gikk en debatt om dette, også i hennes eget parti, satte hun ned en kommisjon som skulle se på spørsmålet. At to av de tre biskopene hun rakk å utnevne var kvinner, var helt i tråd med hennes eget syn både på likestilling og kvinnelig presteskap. Utnevnelsen av Ole Christian Kvarme som Oslo-biskop var mer kontroversiell, selv om Kvarme hadde det klareste, kirkelige votum av de aktuelle kandidatene.

Som kulturminister var hun omstridt. Men det har kulturministre alltid vært. Da hun gikk av, var det enighet om at hun hadde markert seg godt på mange saker, og vist stort politisk mot. Radiokonsesjonen til Kanal 24 var en slik sak. De forskjellige mobbeaksjonene som en del av P4-miljøet satte i gang, slo i ettertid tilbake på dem selv, og viste hvor riktig statsrådens vurdering var. At Kanal 24 ikke ble det man hadde håpet, er en annen sak.

Daværende idrettspresident Kjell O. Kran forsto nok heller ikke hvem han forsøkte seg på da han kom i konflikt med idrettsministeren. Det hadde jo gått så greit å brøle andre kulturministre på plass i sin tid. Hvorfor skulle det være noe annerledes med denne bedehusjenta fra Hardanger?

Mange var overrasket da Valgerd valgte å gå som partileder etter det svake kommunevalget i 2003. Det hadde vært mer i pakt med den stayerimage man forbandt med henne om hun hadde valgt å fortsette. Bare noen måneder tidligere var hun blitt gjenvalgt som partileder med akklamasjon. Mange har i ettertid spurt seg om ikke både hun og partiet hadde vært mer tjent med at hun hadde fortsatt.

SYNSPUNKT: En av Norges vanskeligste jobber

Da hadde man også sluppet den uverdige nominasjonsstriden foran valget i 2005, der det ble skapt inntrykk av at Valgerd klamret seg til førsteplassen på Akershuslista til fortrengsel for den nye partilederen. Men det er verd å merke seg at Høybråten selv aldri ga uttrykk for at han var interessert i Akershusplassen – trolig fordi han vurderte den som for usikker. Han hadde tapt den to ganger før, og ville ha en «sikker» plass.

Det var vært snakket om at hun som partileder aldri kom ut av Bondeviks skygge, og at Bondevik fortsatte å være sjefen også i partiet. Som en som arbeidet både for henne og med henne i hele hennes ledertid, er ikke det mitt inntrykk. Tvert om virket det som om KrF faktisk fikk til det «delte lederskapet» som andre partier ikke klarte.

Kan hun komme tilbake? Avgåtte partiledere har gjort det før.

Artikkelforfatteren var fra 1992 til 2004 ansatt i Kristelig Folke­parti som henholdsvis informasjonsmedarbeider og leder for KrFs studieforbund.