Denne bevegelsen er voksende

Jeg tror tiden er inne for å forlate den tanken om at kristenfolket har like mye til felles med begge sider i norsk politikk. Det er ikke likegyldig om makten i storting og regjering ligger i sentrum høyre, eller sentrum venstre.

-----

2017 er et viktig år, der stortingsvalget står i fokus. Mange er opptatt av hva kristenfolket ønsker. For noen vil kanskje disse dagene gi svar på dette. Partiene har sendt sine beste kvinner og menn hit tilOslo Symposium, for å snakke til Kristenfolket. Det er vi glade for. Vi vil gjerne høre deres visjoner for det norske samfunnet. Og vi vil også ytre oss i det spørsmålet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Og jeg tror tiden er inne for å forlate den tanken om at kristenfolket har like mye til felles med begge sider i norsk politikk. Det er ikke likegyldig om makten i storting og regjering ligger i sentrum høyre, eller sentrum venstre. Tidene har forandret seg, og vi må sørge for at det kartet vi navigerer etter, stemmer med det terrenget vi befinner oss i.Arbeiderbevegelsen ogkristenfolket er de to store folkebevegelsene i Norges i det siste århundret. Vi har hatt mye felles. Vi stod sammen mot alkoholismen. Vi stod sammen om å behandle alle mennesker med verdighet, uavhengig hvilket samfunnslag de kom fra.

Vi stod sammen om å støtte Israel, og Haakon Lie og vår egen Kåre Kristiansen kunne begge talt om den saken, her på Oslo Symposium. Og vi hadde en felles forståelse om at vi som nasjon og enkeltmennesker, også stod ansvarlig for Gud. Men med kulturrevolusjonen på slutten av 60-tallet skjedde det noe, ikke med kristenfolket – men med venstresiden. De kristne normene som hadde gjort skapt det gode samfunnet, ble plutselig en fiende. Eller som Bibelen sier: Det gode ble kalt ondt, og det onde godt.

Den utviklingen bare har forsterket seg de siste 50 årene. Vi har stått på hver vår side i spørsmålet om det vergeløse ufødte livet, og om Guds gode skaperordning for ekteskap og familie. Og det er ikke som Trond Giske sa etter at den rødgrønne regjeringen hadde hastebehandlet den kjønnsnøytrale ekteskapsloven: «Nå har vi lagt bak oss de vanskelige tingene, så nå kan vi samarbeide». For kampen fortsetter og forsterkes. For i abortsaken er det ikke nok å innføre den urett at barna skal dø i mammas mage. Nå skal leger og sykepleiere tvinges til å ta del i grusomhetene. Nå er det ikke lenger nok at ekteskapet er blitt til en rettighet for to personer av samme kjønn. Det skal tvinges gjennom en komplett kjønnsideologi som strider mot både Bibelen og naturen, og den skal indoktrineres i våre barn, og være normgivende på alle samfunnets fellesarenaer.

Og når det gjelder Israel har venstresiden skiftet fullstendig side. Fra Haakon Lies jubel over atIsrael igjen hadde kontroll overJerusalem i 1967, til Jonas Gahr Støres anerkjennelse av terror-organisasjonen Hamas, som står jødene etter livet, er det moralsk og ideologisk kvantesprang. Det sier mye om den beklagelige avstanden mellom oss. Men alt er ikke såre vel med høyresiden heller. Mange av de avkristningselementene som er drevet frem av venstresiden, har etter hvert også blitt adoptert av høyresiden. Motstanden mot den politiske korrekthet er ikke stor her i Norge. Det gjelder både spørsmål om abort, ekteskap, Israel og den radikale kjønnsideologien. Men høyresidens svakhet og tidsåndskonservatisme er ikke det samme som venstresidens aggressive avkristning.

Likevel. Som kristne er vi ikke nødvendigvis mer blå enn rød. I denne forsamlingen er det både skipsredere og trygdede. Sykepleiere og overleger. Advokater og klienter. På den økonomiske konfliktlinjen, er vi et tverrsnitt av det norske samfunnet. Noen heller mot venstre, andre mot høyre, og noen et sted midt imellom. Men vi har noen politiske interesser som er enda viktigere for oss.

- Vern om Norges kristne kultur - med kristne verdier, symboler og tradisjoner.

- En politikk for familie og ekteskap som stemmer overens med det Gud har sagt.

- Vern om livet, fra unnfangelse til naturlig død.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

- Retten til å lyde Gud mer enn mennesker, når samvittigheten settes på prøve

- En samfunnsmodell som legger til rette for frivillighet og kristne initiativ – blant annet i omsorg for de svakeste i samfunnet.

- Friheten til å tro, forkynne og oppdra våre barn som kristne.

- Vennskap med Israel

Så hvilken utvikling vil vi se i fremtiden? Vil venstresiden komme oss i møte i disse sakene? Vil dagens AUF’ere være vennligere mot Israel enn Jonas Gahr Støre, eller mer uvennlig? Vil de brått bli opptatt av friskolenes rett til å forkynne kristne sannheter som går i rette med alt de selv står for, eller bli enda mer autoritære og intolerante? Får vi se en utvikling der venstresiden vil være med på å styrke og verne om vår kristne kultur og identitet, eller vil det bli mer såkalt religionsnøytralitet?

Denne nøytraliteten har vi nemlig lært å kjenne. Den innebærer fiendtlighet mot kristendom og mildhet mot islam. Religionsnøytralitet finnes bare på et skrivebord. I virkeligheten finnes det ikke. Sannsynligheten er overveiende for at i alle disse spørsmålene, vil Arbeiderpartiet og SV øke avstanden til kristenfolket. Mer intoleranse og en mer negativ holdning til kristendom og kristne. Det er nok å lese uttalelser fra ungdomspartiene.

Ingen er raskere til å si «ta statsstøtten fra de kristne» hvis ikke vi er politisk korrekte, og ingen er mer fiendtlig til Israel enn de samme. Sammenholder du dette med viljen til å bruke makt, er det dessverre bare én mulig konklusjon: Kristenfolket og venstresiden har en felles historie. Det er en rik og stolt historie – men vi har, slik det nå ser ut – ingen felles fremtid.

I fremtiden vil slaget stå om friheten. Friheten til å tro og forkynne. Friheten til å følge samvittigheten. Friheten til å oppdra barn med kristne verdier og et kristent verdensbilde. Dette blir en kamp uansett hvor det politiske tyngdepunktet vil ligge i fremtiden. Men jeg er overbevist om at kristenfolkets politiske strategi må være en varig allianse med høyresiden for å sikre nettopp disse frihetene.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det blir vår generasjons aller viktigste politiske slag og vi har ikke råd til å gjøre feil. Derfor vil jeg gjerne invitere representanter for alle partier som vil – til å snakke om hvordan vi kan inngå en langsiktig allianse for å bevare disse dyrebare frihetene i samfunnet vårt.

Hvorfor er dette så viktig? Er det fordi vi som kristne skal slippe ubehaget som følger av å bli tvunget til taushet, og utsatt for sanksjoner? Er det fordi vi har privilegier som vi er redde for å miste? Nei – dersom det blir vårt fokus, har vi som kristne misforstått vårt oppdrag. Vi er på gjennomreise. Vi er pilgrimer. Bibelen sier at menigheten er sannhetens støtte og grunnvoll. Det står om oss at vi skal være sannheten tro i kjærlighet. Vi må lære av kristendommens historie, og vi kan gå helt tilbake til begynnelsen.

Johannes Døperen var en slik som forkynte sannheten. Men denne sannheten tålte ikke Herodes hustru. Dere kjenner historien, og Herodias og hennes datter fikk valget av kong Herodes: «Be meg om hva du vil, og du skal få det». De svarte: Gi oss Johannes døperens hode på et fat. Vi tåler ikke denne stemmen. De kunne fått hva de ville – Alt de ville var å stilne denne stemmen som bar vitnesbyrd om sannheten.

Det er ingenting nytt under solen. Denne stemmen er fortsatt et anstøt i dag. Og fortsatt er det mange som sier det samme: «Vi vil ikke høre denne stemmen». De kan få hva de vil, men mest av alt vil de at den kristne stemmen som sier sannheten, skal bli stille.

Det ville bli et stort tap for kongeriket Norge om kristenheten ble stille. Om vi enten ved eget valg eller ved tvang, sluttet å være en levende, frimodig, synlig bevegelse som spiller en rolle i samfunnet og får være en stemme av sannhet, i en verden av illusjoner og bedrag.

Kjære venner. Den kristne bevegelsen er en velsignelse for dette landet. Det har den alltid vært. Den var kanskje ikke på sitt beste da kirken hadde hegemoniet og makten – i tidligere generasjoner. Kristenheten er som regel best, når den får være til tjeneste. Så la oss være det, og være kjent for det. I løpet av disse dagene kommer det å bli en del sannhet. La det være sannhet i kjærlighet – til beste for Norge, enten vår fremgang blir hurtig eller langsom.

Denne bevegelsen er voksende, energien er økende og vi står til tjeneste for å gi dette landet mer kristen innflytelse, mer sannhet og mer godhet. La oss være frimodige – og la dette Oslo Symposium bli en inspirasjon.