«Kjærlighetens glede» - pave Frans om familiens kall

Frans reflekterer i neste kapittel rundt de utfordringer familien står overfor i den postmoderne kulturen. Tredje kapittel heter «Se hen til Jesus – familiens kall», og legger et kristosentrisk grunnperspektiv for formaningen. Men selve nøkkel­en til «Kjærlighetens glede» ­finner vi i fjerde kapittel, som er skrevet som en utlegning av Kjærlighetens høysang i 1 Kor 13.

Frans utlegger denne kjerneteksten eksistensielt og aktualiserende, noe vi får inntrykk av allerede i kommentaren til det første verset: «kjærligheten er tålmodig». Det greske ordet som brukes her (makrothymei), sier Frans, handler ikke bare om å «utholde alle ting». Forbildet for sann tålmodighet finner vi i Gud selv, slik han åpenbarer seg allerede i den gamle pakt: Guds «tålmodighet» viser seg der i hans barmhjertighet mot syndere, og er et tegn på hans kraft. Det er et kall for oss å etterligne denne tålmodigheten i familien. Så snart vi glemmer tålmodigheten og forventer at de andre skal være perfekte, oppstår problemene, skriver Frans.

Dypest sett handler dette om å anerkjenne «den andre», å se den andre og gi rom for personene vi lever sammen med i hverdagen. Frans minner oss om betydningen av å anerkjenne andre personers rett til glede og lykke i livet – sentrale begreper i hele hans forkynnelse. Gleden er selve målet med livet i Kristus. Når Frans kommenterer Korinterbrevets ord om at kjærligheten ikke misunner, skriver han: «Mens kjærligheten får oss til å strekke oss utover oss selv, lukker misunnelsen oss inne i oss selv. Sann kjærlighet verdsetter det andre personer lykkes med. Kjærligheten vet at alle har ulike gaver og ulike veier i livet, og den søker å finne sin egen vei til glede samtidig som den gir rom for andre til å finne deres lykke.»

Frans understreker stadig at målet med menneskets liv er «selvhengivende kjærlighet». I første omgang kan det høres ut som et rent humanistisk program. Men man skal ikke lese mange linjene i denne apostoliske formaningen før man ser at den «hengivelsen» Frans snakker om har bibelsk klangbunn (§ 11-29). Når mennesket går utover seg selv i kjærlighet til en annen person, gjenspeiler mennesket tilværelsens dypeste mysterium – kjærlighetsfellesskapet mellom de tre personene i Gud, slik det særlig er beskrevet i Johannesevangeliet.

Målet med menneskets liv er å bli ført tilbake til stadig dypere enhet med den guddommelige kjærligheten mellom Faderen, Sønnen og Ånden. Etter syndefallet handler hele Skriften om dette: at mennesket skal vende tilbake til Gud så alle de relasjoner som ble skadet som følge av fallet kan gjenopprettes. I denne guddommelige planen for menneskets gjenopprettelse i Kristus har familien en nøkkelrolle. «Guds ord forteller oss at familien er gitt oss, gitt til en mann, en kvinne, og deres barn, så de sammen kan være et fellesskap av personer, etter forbilde fra den guddommelige enheten mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. (§ 29)»

Pavens betoning av hengivelsen og møtet med den andres ansikt, knytter an til et sentralt tema i nyere katolsk teologi. Hos fremtredende teologer som Balthasar, Kasper, og ikke minst Ratzinger (pave Benedikt) er prosjektet nettopp å koble den trinitariske teologien med en eksistensiell åndelig veiledning – hvor kjærlighetens overgivelse står i sentrum. Faderens kjærlighet er uendelig, og strømmer over til den andre – til Sønnen. Sønnen mottar denne gaven, ikke for å beholde den for seg selv, men for å uttømme seg for verden, helt inn til overgivelsen på korset. Slik er han «ren mediering» av Faderens kjærlighet. Gjennom Ånden mottar de troende denne gaven fra Faderen til Sønnen. Ånden er «ren mottakelse», ren gave. Ratzinger skriver iInnføring til Kristendommen at nettopp dette er kjennetegnet på en person: Hun finner seg selv igjen i den andre. Å være kristen, sier Ratzinger, er å være som Sønnen – å ikke stå på sitt eget, men helt åpent leve «ut fra» og «hen til». Disse teologiske innsiktene søker Frans å applisere i den kirkelige hverdagen – i huskirken som er familien.

I kapitlet om Kjærlighetens høysang drøfter Frans videre den ekteskapelige kjærligheten som en form for «vennskap»: «Nest etter kjærligheten som forener oss med Gud, er den ekteskapelige kjærligheten den høyeste form for vennskap», sier han. Dette vennskapet kjennetegnes blant annet av ønsket om den andres beste, ømhet, livslang stabilitet, og en gjensidighet som springer ut av livet sammen. Han understreker at dette spesielle vennskapet er rettet inn mot fruktbarhet og den gave det er å få barn. Men han understreker sterkere enn sine forgjengere at dette ikke er eneste mål med enheten mellom mann og kvinne. Balansen mellom vennskapets varme og den erotiske tiltrekning er en gave i seg selv, understreker Frans.

Her drar Frans veksler på gave-begrepet i nyere filosofi, og kontrasterer det med forestillingen om at den elskende «eier» den andre som et objekt. Innenfor ekteskapet blir sex ofte kilde til mye lidelse og manipulasjon, skriver paven. Så snart seksualiteten løsrives fra sitt dypeste mål i den selvhengivende kjærligheten, står de elskende også i fare for å bruke den til eskapisme og virkelighetsflukt. Frans kobler dette til sex som konsumering, hvor den elskende søker seg selv mer enn den andre. «I konsumsamfunnet mister vi sansen for skjønnhet på en slik måte at gleden forsvinner». Alt blir midler på veien til vår egen tilfredsstillelse.

Den ekte gleden ligger derimot i selvforglemmelsen hvor de elskende gir seg frivillig til hverandre. Dette er igjen knyttet til anerkjennelsen av den andre i Frans’ tenkning, en anerkjennelse som begynner allerede i måten vi ser på hverandre. «Mye smerte og mange problemer kommer av at vi slutter å legge merke til hverandre». Her berører vi den estetiske siden ved kjærligheten: «Kjærlighetens estetiske erfaring uttrykkes i dette «blikket» som ser den andre personen som et mål i seg selv, selv om hun eller han er ufør, eldre eller uattraktiv … Selv om kroppen aldres, er den fortsatt uttrykk for den personlige identiteten som en gang vant vårt hjerte.»

Frans avslutter kapitlet om de høye idealene fra Kjærlighetens høysang med en påminnelse: «Intet av dette er mulig uten at vi ber Den hellige Ånd om å utgyte sin nåde, om hans overnaturlige styrke og hans åndelige ild, så han kan lede og forvandle vår kjærlighet i hver ny situasjon.»