FORANKRING: KrF omfatter velgere som har ulike oppfatninger i mange saker, enten det dreier seg om utenrikspolitikk, økonomi, skatt, innvandring osv. Det som har bundet dem sammen er kjernesaker som springer ut av en kristen verdiforankring, skriver Gunnar Prestegård og Jon Kvalbein. Bildet er fra landsmøtet i 2013.  Foto: Foto: Ned Alley, NTB Scanpix

KrF ved et veiskille

tirsdag 1. mars 2016

Samfunn

KrF ønsker debatt om partiets program foran stortingsvalget 2017. Hvilke saker bør prioriteres? Hvem skal KrF samarbeide med? Vi mener at partiet fremfor alt må ta vare på sin kristne egenart.

Ved valget høsten 2015 fikk KrF ros av ulike politiske kommentatorer for å ha gjennomført en god valgkamp. Likevel stemte bare 5,5 prosent på KrF.

Hva er årsaken?

Ved stortingsvalget i 1997 fikk KrF 13,7 prosent av stemmene. Åtte år etter var tallet halvvert. Siden har tallet holdt seg lavt (2009: 5,5, 2011: 5,6, 2013: 5,6).

I 2013 vedtok KrFs landsmøte å fjerne bekjennelsesparagrafen som hadde fulgt partiet siden starten. Målet var økt oppslutning.

«Det er ingen grunn til at ikke jøder, agnostikere, muslimer og humanetikere skal kunne finne veien til de kristendemokratiske partiene,» skrev Erik Lunde, KrFs bystyrerepresentant i Oslo, i sin bok «Kristendemokrati» (2014). Å fjerne paragrafen ville føre partiet til nye høyder, trodde noen. Slik er det ikke gått.

KrF omfatter velgere som har ulike oppfatninger i mange saker, enten det dreier seg om utenrikspolitikk, økonomi, skatt, innvandring osv. Det som har bundet dem sammen er kjernesaker som springer ut av en kristen verdiforankring.

KrF har lagt vekt på å presentere seg som et sentrumsparti eller mellomparti. KrF plasserer seg da på en lineær skala der SV og Ap befinner seg på venstresiden og Frp og H utgjør høyresiden, mens Sp, V og KrF er «mellompartier».

Hva som avgjør plasseringen på skalaen, er lite presisert. Men inntrykket er at venstresiden ønsker mer statlig styring, mens høyresiden vil gi større frihet for individet og ideelle organisasjoner.

Ofte dreier det seg om ulike økonomiske prioriteringer. Ved å presentere seg som sentrumsparti, kan KrF oppnå bedre mulighet til politisk makt og innflytelse. Et sentrumsparti kan fri til begge sider og si: Vi støtter det alternativet som gir oss størst uttelling.

På kommunenivå kan et samarbeid være avhengig av personer og lokale saker. I Oslo var det bra at KrF ikke gikk i samarbeid med Ap. På nasjonalt nivå bør KrF fortsatt bør søke samarbeid i borgerlig retning fremfor å støtte et sosialistisk styre.

Faktum er imidlertid at de sakene der KrF mest markant har skilt seg ut fra de andre partiene, ikke hører hjemme på den økonomiske venstre-høyreaksen. Det dreier seg om verdispørsmål der det kristne menneskesynet er grunnleggende:

Menneskeverd, livsrett, fri abort, dødshjelp, bioteknologi, familie, omsorg, u-hjelp og lignende. Her oppstår det en spenning innen partiet.

Noen vil si: For å få innflytelse bør vi nedprioritere særsaker som skaper problemer i samarbeidet med partier som kan gi oss maktposisjoner. Andre vil si: Dersom vi svekker vår kristne profil, vil våre velgere vil like gjerne vende seg til andre partier.

Tendensen de senere år har vært å nedtone KrFs kjernesaker. La oss ta frem noen eksempler.

Loven om fri abort ble vedtatt imot KrFs stemmer. Partiet har kjempet for reelt rettsvern for det ufødte liv, forankret i et bibelsk menneskesyn. Nå er den prinsipielle motstanden tonet ned og erstattet med tiltak for å redusere aborttallene – noe alle partier er enige om.

KrFU deler ut gratis preventiver blant unge for å få ned aborttallet, og lukker øynene for at dette fremmer en livsstil som øker og indirekte godtar seksuell utfoldelse utenfor ekteskapet.

KrF må fastholde at livet starter ved konsepsjonen. Det er lenge siden KrF har gjort det ufødte barnets livsrett til valgkampsak. Norge er i dag med på å fremme fri abort internasjonalt som en «reproduktiv rettighet», uten at KrF har engasjert seg tydelig imot.

Å avlive sitt ufødte barn bør aldri godtas som en «rettighet». Bioteknologien åpner stadig nye muligheter for eksperimenter med embryoer og befruktede egg og for endringer i menneskets arvemateriale. Uten et fast orienteringspunkt som gjør menneskeverdet ukrenkelig fra konsepsjonen, blir det vanskelig å føre en konsekvent politikk i saker som dreier seg om ufødt menneskeliv.

KrF var en markant motstander av den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven da den ble vedtatt i 2008. I KrFs politiske program 2009-2013 stod det at KrF vil «arbeide for å endre den vedtatte ekteskapsloven, slik at den gamle lovens definisjon av ekteskap som en ordning mellom mann og kvinne gjenopprettes.»

I programmet for 2013- 2017 tales det ikke om en slik gjenopprettelse. Der står bare: «KrF er opptatt av å sikre ekteskapet mellom en mann og en kvinne i lovverket.»

Striden om ekteskapsforståelsen har fått splittende virkning i Den norske kirke. KrF kan være fristet til å si at det her dreier seg om teologi, ikke om politikk. Men ekteskapsdefinisjonen i lovverket er et politisk spørsmål. Et parti som henter sitt verdigrunnlag fra Bibelen, må fastholde en bibelsk ekteskapsforståelse. Ellers vil mange kristne se seg om etter et alternativ.

Vår tid er sterkt preget av en kulturliberal tenkning som skiller skarpt mellom religion og politikk og tiltar seg retten til å bestemme hva som skal være legitimt og illegitimt i politikken. Det kreves at alle argumenter må være allmenne og ikke ha grunnlag i en religiøs overbevisning. Slik fremmes den tanke at et ikke-religiøst livssyn er livssynsnøytralt. Men kravet om at religiøse verdier og argumenter skal holdes utenfor politikken, er i seg selv uttrykk for et livssyn der en religiøs overbevisning betraktes som irrelevant.

I mange politiske saker er det naturlig at KrF bare bruker allmenne argumenter. Men når grunnleggende verdispørsmål er til debatt, bør partiet kunne vise til sin bibelske forankring og avdekke at motpartens grunnsyn også bygger på et livssyn. KrFs eksistens må være grunnfestet i en kristen helhetstenkning. Partiet må ikke i sin streben etter makt tape sin sjel.