Noen er skuffet over at Hareide gikk i Pride-paraden i Oslo i år. Men hvordan er det mulig at et parti kan vrake en så dyktig leder, bare fordi han vandrer gjennom Oslos gater sammen med en nedvurdert/forfulgt gruppe? spør Ingunn Løkstad Salvesen. Foto: Terje Bendiksby, NTB Scanpix  Foto: Foto: Terje Bendiksby, NTB Scanpix

Ekteskapslov og barneperspektiv

onsdag 10. august 2016

Dette innlegget er en respons på "Ber KrF vurdere å vrake Hareide"

Samfunn

Vår aktive KrF-profil i Bergen, Tomas Moltu, foreslår å bytte ut Knut Arild Hareide med en ny leder i KrF. Jeg etterlyser en fornuftig begrunnelse for hans forslag.

Noen er skuffet over at Hareide gikk i Pride-paraden i Oslo i år. Men hvordan er det mulig at et parti kan vrake en så dyktig leder, bare fordi han vandrer gjennom Oslos gater sammen med en nedvurdert/forfulgt gruppe?

For et parti som kaller seg kristelig, burde det være ekstra viktig å «gå i Jesu fotspor», og tenke over hvem Jesus vandret rundt sammen med her på jorden.

Men jeg tipper at Moltus initiativ også knytter seg til Hareides lufting av en tanke om at KrF burde avslutte kampen mot homoekteskap. Kanskje er Moltu en av dem som frykter at barneperspektivet skal skilles fra ekteskapsloven?

Hvis vi skal ha en saklig dialog om dette tema, trenger vi en konkret og detaljert beskrivelse av hva hver enkelt av oss legger i begrepet barneperspektiv, inkludert hvilken funksjon/hensikt begrepet skal ha i dialogen. I forbindelse med barneperspektivet og ekteskapsloven vil jeg lufte to av mine tanker:

1) Vi kunne tenke oss at det før en ekteskapsinngåelse ble krevet en dokumentasjon på at det var stor sannsynlighet for at paret skulle bli biologiske/genetiske foreldre til fremtidige barn? En slik realistisk forventning kunne bygge på:

a) Et skriftlig eller muntlig løfte om at de to ville prøve å få barn sammen.

b) En legeattest på at de sannsynligvis er fertile begge to. I så tilfelle ville adgangen til ekteskapsinngåelse i Norge allerede være «separert» fra «barneperspektivet». To 80-åringer har jo full rett til å gifte seg, selv om ingen forventer at de skal få egne biologiske/genetiske barn sammen.

2) Forventes det at fokus på et barneperspektiv skal hindre/redusere antall barn som ikke får vokse opp med begge sine genetiske/biologiske foreldre? Jeg er skeptisk til et lovfestet «hindre-barn-perspektiv». Jeg synes ikke det er etisk riktig ut fra min tolkning av Bibelen. Jeg mener staten skal blande seg minst mulig opp i hvem som skal bli født. Tvangssterilisering bør unngås mest mulig. Noen sier at de kjemper for barnas rettigheter. Men alle ønsker vi jo barnas beste. Kan det kalles en rettighet «å ikke bli født»? Historien har lært oss at vi ikke kan diktere andres moralske valg. Om paven mente at det var et godt råd å anbefale avholdenhet i stedet for prevensjon, viste det seg at mange ikke fulgte hans råd, og mange fikk aids.

På tross av gjentatte helsides annonser fra MorFarBarn, er det et stadig økende antall barn i Norge som vokser opp med likekjønnede foreldre. Barna beskrives til dels som «den uskyldige part». Derved stemples deres foreldre som «skyldige» for at barna lever. Skyld knyttes til skam, og foreldres skam rammer også barna. Hvordan kan vi mennesker være så sikker på at Gud ikke ønsker at slike barn skal bli født? Jeg tror alle mennesker er villet av Gud.

Kan Moltu eller en av hans støttespillere svare meg: Hvis spørsmålet om «sam-reproduksjon» er vektløst for noen, hvorfor er det ikke det for alle?

Hvilke andre kriterier skal da legges til grunn for å sortere ekteskaps-verdigheten til infertile par?

Er det utseende av ytre genitalier ved fødselen som skal avgjøre det?

Et slikt kriterium for adgang til ekteskapsinngåelse vil forøvrig bli vanskelig å håndheve etter at den nye loven om juridisk kjønn ble vedtatt i 6. juni 2016. Nå kan jo alle bestemme sitt juridiske kjønn ved å gi en egenerklæring.