De islamske sverdvers og Shoaib Sultans fiksjon

Author picture

mandag 7. mars 2016

Dette innlegget er en respons på "De såkalte sverdvers"

Samfunn

Shoaib Sultan har satt seg fore å berolige de vantro i hans «frispark» lørdag 27. februar. Dessverre ser vi at innholdet i budskapet hans tåkelegger det faktum at sverdversene har sitt navn med rette.

Shoaib Sultan innleder sitt hvitvaskingsprosjekt med at ekstremister av forskjellige valører leser koranvers slik fanden leser bibelen. Det er mer som tyder på at fanden har gått i Muhammed, fremfor ekstremistene. Saken er nemlig den at de koranske krumspring som Sultan fremfører i Frispark-spalten i Dagen, ikke har støtte hos fremtredende islamske lærde.

Sultan vet formodentlig at dersom han avviser noe som det er konsensus om blant de lærde, så er han en frafallen og skal drepes. Dette fremgår av Sultans egen sharialov o8.7 nr 7 jf o8.7 nr 1. En kan derfor spørre seg om hans påstand i Dagen er ærlig ment.

Sultan fremsetter en direkte feilaktig påstand når han sier at det kun er få mennesker som hevder at vers 9:5 abrogerer tidligere vers.

Dersom Sultan virkelig mener dette, forkaster han jo abrogasjonsteologien, og det i seg selv innebærer fornektelse av tre koranvers, som i seg selv utgjør et nytt frafall fra islam og ny dødsdom.

Kanskje burde Sultan heller gruble over hvorfor Allah stadig hadde behov for å korrigere, annullere og endre på sine guddommelige koranbefalinger – dersom han virkelig var guddommelig.

Det er 124 vers som oppheves av vers 9:5. Dette verset utgjør et paradigmeskifte i koransk instruks for omgang med de vantro. Verset støttes også av en rekke andre voldelige vers fra samme tid og senere. Ikke minst muslimsk praksis siden versets åpenbaring har vist hele verden hva verset faktisk går ut på.

Har hundrevis av millioner tidligere muslimer misforstått noe som kun Sultan har forstått?

Når Shoaib Sultan hevder at historien beviser at «det ikke er særlig hold i» påstanden om at vers 9:5 abrogerer tidligere vers, så begår han en grov historieforfalskning.

Islamske krigstokter, motivert nettopp av sverdversene, har resultert i tresifret antall millioner dødsofre. Islam har gruslagt sivilisasjoner og snudd den demografiske befolknings-sammensetningen i deler av verden på hodet, nettopp ved å fjerne hodet til den opprinnelige befolkningen.

Det er nok slik at Sultan ikke lærte noe om denne delen av verdenshistorien i skolestua i Skogbygda, men verdenshistorien er udiskutabel og Sultan burde holdt seg for god til å omskrive den.

Sultan trekker opp ett argument av hatten som er meget viktig å få belyst; Han hevder at det han kaller «vanlige muslimer» gjennom levde religiøse liv «beviser» at «ekstremistenes» koranlesning er feil.

Her ignorerer Sultan et sentralt poeng i korantolkning. Lurer du på hvordan et vers skal forstås, se hen til Muhammed. Han er ideologiens oppfinner. Han vet alt om innholdet i Koranen.

Muhammed var dessverre et dårlig medmenneske. En god muslim er en som etterligner Muhammeds adferd. En muslim som er et godt medmenneske, er derfor en dårlig muslim. Dersom det Sultan kaller vanlige muslimer, gjennom et levd liv har motarbeidet budskapet i Muhammeds koran, da er denne vanlige muslimen en dårlig muslim. Denne muslimen har ikke bekreftet koranens innhold, han har trosset det.

Sultans stakkarslige argument er at fordi en ekstremist mener noe, så er meningen pr definisjon feilaktig. I Sultans univers har en ekstremist aldri rett, i egenskap av å være utnevnt til ekstremist, fortjent eller ei. Sultans problem er at Muhammed selv ble en ekstremist. Han designet islam slik at ideologien passer med ekstremistenes behov.

Ekstremistene har Allah, Muhammed og de lærde på sin side. Det er derfor gode grunner til at al-Azhar aldri har fordømt IS som uislamske. Alle lærde vet at den Islamske Stat har sitt på det tørre rent teologisk.

Muhammed startet sin karriere som en tannløs misjonær, uten makt til å virkeliggjøre sine ambisjoner. Den makten fikk han etter å ha blitt jaget til Medina, der han plyndret, fordrev og drepte de rike jødene på stedet, slik at han fikk midler til å finansiere den ekspansive erobringskrigføringen som preget islam i århundrene deretter.

Historien kan selvfølgelig males ut i lengre vendinger, men dette er omslagsteksten og den overordnede konteksten.

Muhammed var ikke dummere enn at han forsto at muslimene i tidlig fase måtte utholde spott fra hedningene, når muslimene var svake. Dette opphørte brutalt med kapittel 9. Dette kapittelet har en krigersk tone. Vers 2, 3 og 5 viser at det er Muhammed som er aggressoren.

Sultan starter behendig sitt korankurs med vers 9:3. Det er neppe tilfeldig at han ikke startet med vers 9:1. Da ville leserne nemlig fått se at Allah annullerte alle avtaler som muslimene hadde inngått med ikkemuslimer.

Vers 9:1 er en ensidig kansellering av de forpliktelser som skriftlige inngåtte avtaler legger på muslimene. Dette skyldtes at Muhammed nå mente at muslimene var sterke nok til å gjøre kål på ikkemuslimene. Historien er med andre ord slett ikke slik Sultan påstår, når han legger skylden på de vantro.

Sultans argument er at omstendighetene krevde at Muhammed var brutal, trolig fordi Sultan feilaktig legger til grunn at fienden var brutal. Når en leser biografien (sira) ser man at det ikke finnes grunnlag for å hevde at muslimene var utsatt for reell forfølgelse eller initielle aggressive angrep fra ikkemuslimene, som objektivt sett kunne rettferdiggjort muslimenes barbariske fremferd.

Kontekst er ikke et trylleord som får islams problematiske sider til å forsvinne. Muslimer bruker ordet i hvitvaskingsøyemed, men det fungerer bare fordi mange vantro rygger unna i uvitenhet straks de hører ordet.

Sultans spede forsøk på å bygge en slags kontekst for vers 9:5 består i å vise et par vers før og etter. Det duger ikke. Kontekst innebærer å se på omstendigheter bak versets tilblivelse.

Den reelle konteksten ligger nettopp i den usensurerte historien om Muhammeds oppførsel som er dokumentert i sunnaen. Han utviklet seg fra en maktesløs noksagt til en skruppelløs morder, ettersom hans monetære og militære maktposisjon ble styrket.

Muslimen Muhammed var alltid i opposisjon til omgivelsene. Han viste ikke de hedenske omgivelsene noen nestekjærlighet, men han fant seg i at de nektet å bli muslimer, så lenge han selv ikke hadde makt til å tvinge dem.

Når Muhammed gjennom plyndring og drap hadde bygget militærmakt tilstrekkelig til å iverksette sitt prosjekt, da ble kapittel 9 åpenbart. Dette skjedde i 631 på den tiden Muhammed arrangerte krigstokt mot bysantinerne ved Tabuk.

I den grad noen vantro faktisk hadde misligholdt en avtale med Muhammed i forkant av åpenbaringen av vers 9:1 (Sultan er ikke spesifikk), så har de vantro bare fulgt Muhammeds svikefulle eksempel.

Da han i 628 inngikk en tiårsavtale med Quraysh ved Hudaiybiya, brøt han den etter kun to år. Yasser Arafat brukte dette muhammedanske sviket flittig som mal for sin egen adferd, også ved Osloavtalen.

Dette er et godt eksempel på hvor skadelig det er når koranen angir at Muhammed er det beste forbilde for mennesker til all tid. Muhammed var kort og godt et forferdelig dårlig menneske. Å bruke ham som mal for tanke, ord og gjerning må nødvendigvis føre helt galt av sted.

De talløse dysfunksjonelle muslimske stater er vel det beste beviset på dette faktum. De er alle frukter av det islamske tre, plantet av Muhammed.

Vers 9:5 var en gamechanger, og det har ikke en kontekst eller en ordlyd som gjør det mulig å påstå at verset ikke er gyldig i dag. Ibn Kathir er av dem som utvetydig fastslår at vers 9:5 er like gyldig i dag som dengang.

Det samme gjelder 8:39, 9:29 og andre vers som befaler muslimer å forfølge og slakte ikkemuslimer inntil islam er enerådende på jorden. Vi er ikke helt der ennå, men det er ikke muslimenes fortjeneste.

Det er 149 sverdvers med like deprimerende innhold som vers 9:5. Jeg skulle gjerne kommentert dem alle sammen. Jeg nevner her kun kommentaren til vers 45:14 i Ibn Kathirs Tafsir.

Verset stammer fra den første tid i Medina før muslimene hadde bygget opp sin fulle militære kapasitet, derfor fremstår verset noe mer humant enn Muhammeds påfølgende åpenbaringer (som abrogerer dette verset). Etter vers 45:14 er det Allah som skal straffe de vantro.

Senere, i kapittel 8 og 9 ser vi at Allah har delegert dette til muslimene. Ibn Kathir forteller en annen historie enn det eventyret Sultan serverte for Dagens lesere.

Ibn Kathir forteller at i islams begynnelse ble muslimer bedt om å være tålmodige i møte med hedningenes “undertrykkelse”. Men når de vantro forble stae, befalte Allah at muslimene skulle slakte de vantro i hellig krigføring.

Det er følgelig udiskutabelt at Allah befaler muslimer å være onde, utelukkende på grunnlag av avvikende religiøs overbevisning.

Det som Ibn Kathir betegner som undertrykkelse er i realiteten stahet og motstand mot å oppgi den sanne Gud og de hedenske guder til fordel for Muhammeds gudeskikkelse.

Som siraen viser oss, godtok hedningene at Muhammed dyrket sin gud, men dette var ikke godt nok for ham. Han krevde at hedningene skulle forkaste sine guder til fordel for hans nyoppfunne gud. Siraen dokumenterer ikke reell undertrykkelse av muslimene etter vår forståelse av begrepet.

Koranens befalinger om å myrde ikkemuslimer står fast inntil det ikke lenger finnes motstand mot islamsk overherredømme. Dette er konklusjonen basert på kommentaren til en av islams udiskutabelt mest anerkjente lærde. Ikke overraskende avviker dette vesentlig fra hva Sultan prøver å få Dagens lesere til å tro på.

I Halvor Tjønns «Muhammed slik samtiden så ham», side 367, siteres Montgomery Watt, som mener Muhammed innså at ummaen og den indre freden på den arabiske halvøy bare kunne opprettholdes hvis dets overskudd av energi ble dirigert mot omverdenen.

Temmelig diplomatisk uttrykt av Watts. I så måte kan det jo være relevant å sitere «Wochenspruch der NSDAP» tre måneder etter invasjonen av Polen; «Wir kämpfen für die Sicherheit unseres Volkes, für unseren Lebensraum».

Samme budskap, annet språk. Vi kan jo også dra analogien til vår tids hijra, som er i ferd med å ødelegge Europa på en måte som Muhammeds skarer aldri klarte ved sverdet. Det er mange måter å beskrive ekspansive totalitære regimer og deres doktriner på.

Underveis til Tabuk sa Muhammed til Bilal at Allah hadde gitt ham to skatter, det romerske og det persiske riket. Dette høres ikke ut som en profet med defensive og fredelige ambisjoner. Muslimer må slutte med hvitvasking av islam basert på historieforfalsking og ønsketenkning.

Muhammeds ambisjon var verdensherredømme gjennom ekspansiv og aggresiv ensidig krigføring. Gode muslimer som fulgte denne befalingen etter Muhammeds død, underla seg et islamsk rike som strakte seg fra Atlanterhavet til Kina.

Det er verdenshistoriens utvilsomt mest suksessrike «defensive krigføring».