MISJON: Nordstokke spurte innledningsvis om kirke og misjon er som ild og vann eller som saft og vann. Det er grunn til å håpe at kirke og misjon smelter sammen i en slik grad at de er og blir uadskillelige, skriver Tarjei Gilje. På bildet ser vi deltakerne i panelsamtalen, fra ventre Hans Aage Gravaas fra Stefanusalliansen, Berit Hagen Agøy fra Mellomkirkelig råd, førsteamanuensis Knud Jørgensen ved MF, generalpriorinne Else Britt Nielsen, Bjørn Bjørnø i De norske pinsemenigheters ytermisjon og professor emeritus Kjell Nordstokke.  Foto: Tarjei Gilje

Som ild og vann - eller som saft og vann?

torsdag 24. november 2016

Samfunn

De skillelinjene som ble dratt opp midt på 1900-tallet må nyanseres for å kunne beskrive virkeligheten i dag. Blant annet viser det seg at vi som gjerne kaller oss både evangeliske og evangelikale har hatt en del å lære fra andre leire

Jesus snakket om at kirken skulle være ett, og at kirkens enhet skulle være et vitnesbyrd om Gud overfor dem som ikke tror. Så vet vi fra to tusen års kirkehistorie at enheten har blitt satt på mange prøver. Dermed har også kirkens vitnesbyrd blitt svekket.

Onsdag formiddag inviterte Norges Kristne Råd og Norsk råd for misjon og evangelisering til seminar hvor overskriften var «På vei mot større enighet?».

Temaet er svært aktuelt, antakelig mer enn vi først får øye på. Fortsatt finnes det vesentlige forskjeller mellom de ulike kirkefamiliene. Og det er ingen grunn til å late som om enigheten stikker dypere enn den gjør. Men vi ser nå flere bevegelsesmønstre som peker mot en annerledes fremtid. Mye av det kan vi glede oss over. Andre ting bør påkalle vår årvåkenhet.

«Hvis IS klarer å betrakte oss som én, så må saktens vi også kunne klare det.»

Disse ordene tilhører biskopen i Mosul, sitert av Stefanusalliansens generalsekretær Hans Aage Gravaas som har møtt ham. De belastningene kristne i Mosul har gått gjennom de siste årene, kan med rette kalles ekstreme. Og de fortjener ikke å bli sammenlignet med situasjonen for kristne i Vesten. Men det finnes en viktig parallell som vi godt kan tenke over. Det er hvordan ytre press påvirker indre samhold. I Mosul har terroren ført de ulike kirkefamiliene nærmere hverandre, kunne Gravaas fortelle. Det betyr ikke at forskjellene er opphevet, men det betyr at tilknytningen til hverandre har blitt sterkere.

Knud Jørgensen, en av Norges fremste missiologer, spurte om det ikke for oss i Vesten gjelder at når utfordringen blir større, blir vi også presset nærmere hverandre. Hva fører i så fall det til? Enhet og enighet er ikke det samme. Og det går ikke an å bygge bro over all slags uenighet. Vi kan glede oss over at den kristne enheten blir tydeligere betonet, uten at vi med det kan eller bør ta lett på viktige teologiske uenigheter.

Til grunn for onsdagens formiddagsseminar lå misjonsdokumenter fra Lausanne-bevegelsen, fra Kirkenes Verdensråd og fra Den katolske kirke. Den gjensidige tilnærmingen mellom Lausanne og KV er allerede kjent. Blant annet var den gjenstand for grundig behandling under et lignende seminar på MF i 2012. Med Cape Town-erklæringen viser Lausanne-bevegelsen en forsterket og fordypet vektlegging av sosialt ansvar, eller av diakoni. Diakonien blir i større grad en integrert del av kirkens vitnesbyrd og i mindre grad et tillegg. Hos Kirkenes Verdensråd har misjonstanken vunnet nytt gehør. Begge deler er interessante, og begge deler er gledelige.

For norske misjonsvenner vil nok avstanden til KVs misjonsforståelse fortsatt være betydelig. Det handler både om hva slags skriftsyn man legger til grunn, og hvordan man betoner dette, og det handler om hvordan man snakker om behovet for frelse. Men det fremstår ganske opplagt at de skillelinjene som ble dratt opp midt på 1900-tallet må nyanseres for å kunne beskrive virkeligheten i dag. Blant annet viser det seg at vi som gjerne kaller oss både evangeliske og evangelikale har hatt en del å lære fra andre leire, ikke minst når det gjelder å tenke rett kristent om kirkens diakonale ansvar. Samtidig som det også finnes lærdommer andre veien.

Så kommer møtet med de historiske kirkene i tillegg. Pave Frans fikk i går ros av Bjørn Bjørnø, som leder Pinsebevegelsens ytremisjonsarbeid, for sin misjonsutfordring, blant annet med vektlegging av at alle kristne dypest sett er misjonærer.

Det er ingen grunn til å tro at pave Frans tar sikte på å bli noen ny Martin Luther. Men han fremstår med et tydelig Kristus-vitnesbyrd i en tid hvor nettopp dette vitnesbyrdet slett ikke alltid er like lett å få øye på fra etablert protestantisk hold. Heller ikke her er det grunnlag for å sette strek over de skillelinjene som har blitt etablert gjennom historien. Men det er grunn til å tenke gjennom i hvilken grad vi må endre vår tenkning. I hvert fall blir det vanskeligere å opprettholde et bilde av at vi i vår leir har den hele og sunne teologien og misjonsforståelsen ren og uforfalsket på plass, mens det mest er galt hos «de andre».

Professor Kjell Nordstokke holdt i går et tankevekkende innlegg om utviklingen i misjonstenkningen i løpet av de siste 100 årene. Det er en spennende historie. En av trådene handler om å se kirkens misjonale oppdrag som en integrert del av kirkens liv, mer enn som en aktivitet for de særlig brennende.

Under den påfølgende panelsamtalen gikk Nordstokke så langt som å uttrykke forståelse for Den ortodokse kirkens reservasjoner mot å innføre det såkalte filioque-leddet (om at Ånden utgår både fra Faderen og Sønnen) i Den nikenske trosbekjennelsen, fordi han mener det er vanskeligere å manipulere det trinitariske mysterium enn en ensidig Kristus-betoning. Slikt kunne man bli straffet for å si i tidligere tider. Nå er det lettere å vinne gehør for at Den ortodokse kirken nok hadde et poeng, uten at man med det kan eller vil oppheve det store skismaet fra 1054.

Nordstokke spurte innledningsvis om kirke og misjon er som ild og vann eller som saft og vann. Det er grunn til å håpe at kirke og misjon smelter sammen i en slik grad at de er og blir uadskillelige. Kirkens vitnesbyrd er ikke begrenset til det som blir nedfelt i økumeniske dokumenter. Langt mer er kirkens vitnesbyrd det som blir uttrykt gjennom ord og handling fra mennesker som har møtt den levende Jesus Kristus. Ikke i form av subjektive betraktninger om en gud skapt i menneskets eget bilde, men som en fortelling om den Gud som har åpenbart seg i Bibelen og som har sendt sin Sønn til jorden for å frelse oss fra våre synder.