Samarbeidsguiden

Kristelig Folkepartis Ungdom markerer i høst sitt 70-årsjubileum. Er det alderen som har tilført det politiske ungdomspartiet ny innsikt? Nå anbefaler de i hvert fall moderpartiet om ikke-sosialistisk regjeringssamarbeid etter valget neste høst.

Uansett årsak: Landsstyret iKrFU anbefaler nå sitt eget landsmøte i september å vedta at moderpartiet bør arbeide for en sentrum/høyre-regjering fram mot stortingsvalget i september 2017.

I Politisk Kvarter på NRK P2 onsdag uttalte KrFUs leder,Ida Lindtveit, at «dersom det blir et ikke-sosialistisk flertall etter valget i 2017, børKrF jobbe for en ikke-sosialistisk regjering. Og vi sier klart ut at KrF bør ha som ambisjon å være med i en slik regjering.».

Hun begrunner standpunktet på følgende måte: «Vi har gått igjennom hva som er de viktigste politiske områdene for oss, der vi ønsker gjennomslag. Det handler om økonomisk bærekraft, skolepolitikken, internasjonal solidaritet og klimasaken. Der tror vi at vi får bedre gjennomslag medSolberg enn medStøre.».

For den som har fulgtKrFU gjennom mer enn halvparten av organisasjonens historie, framstår det som temmelig radikalt at ungdomspartiet ikke velger å se til den rød-grønne siden i politikken. Spesielt er det overraskende med tanke på deres prioriteringer av grønn politikk og internasjonal solidaritet.

Men å være radikal ligger i ungdommens natur og det er mulig de med sitt unge blikk ser andre gjennomslagsmuligheter for sine politiske hovedsaker enn andre gjør i et samarbeid på den ikke-sosialistiske siden.

Vi minnes at tidligere KrFU-ledere, i tildels meget harde ordelag, kritiserte ledelsen i moderpartiet for å ville samarbeide med høyresiden i norsk politikk. Og det i en tid daFremskrittspartiet knapt var påtenkt.

KrFUs landsstyre er klart misfornøyd med den samarbeidsavtalen KrF har inngått med regjeringen og vil ikke ha en repetisjon om et drøyt år.

Lindtveit mener at de ikke har fått nok gjennomslag med den gjeldende samarbeidsavtalen. Det er det lett på si seg enig i, også når en ser realitetene fra utsiden. Det som i sin tid ble betegnet som politiske seiere da avtalen ble inngått, har i ettertid smuldret opp til lite eller ingenting. Det som kunne se ut som en husmannskontrakt er blitt akkurat det: Sterke forpliktelser som gir lite tilbake.

KrFU-lederen peker også på at samarbeidsavtalen også har knyttet KrF veldig sterkt til regjeringen.

«Hvis man ikke sitter i regjeringen mener jeg det er riktigere å være et fullt og helt opposisjonsparti og samarbeide fra sak til sak og forhandle om statsbudsjettet. Da kan man også velge å ikke gå inn i forhandlinger der det er mest hensiktsmessig», poengtererLindtveit, betimelig og veloverveid.

Det er ikke overraskende at ungdommen konkluderer kjappere i spørsmålet om regjeringssamarbeid enn det moderpartiet har lagt opp til. Utålmodighet er også en del av ungdommelig natur.

Ida Lindtveit har utvilsomt et poeng når hun er opptatt av at velgerne før valget må få vite hvilket regjeringsalternativ de støtter når de gir sin stemme tilKristelig Folkeparti. Det er ikke fornuftig å vente til etter valget med å ta en avgjørelse.

Vi trodde at partiledelsen hadde lært av valget for syv år siden der de nettopp førte en uavklart samarbeidsstrategi og fikk føle konsekvensene av det. Ved valget i 2013 ville ikke KrF gjenta den feilen og klargjorde sin samarbeidsposisjon i god tid før velgerne gikk til valgurnene.

KrFU-lederen sa det slik onsdag morgen: «Jeg mener at folket må få vite om de stemmer på et parti som ønsker Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre som statsminister. Og der vil min klare anbefaling væreErna Solberg».

KrF har ikke meldt seg ut av det politiske sentrum. Den posisjonen gir både styrker og svakheter. Det kan til og med være en styrke og en svakhet på samme tid.

Men en slik tilværelse krever samtidig klarhet overfor velgerne. Derfor må KrF bestemme seg på landsmøtet i 2017, slik KrFU allerede har gjort.