voldelig: En ny rapport viser at det i gjennomsnitt går et år fra noen har blitt radikalisert til de begynner å bruke vold. Bildet er fra terrorangrepet i Paris i november 2015.  Foto: Thibault Camus, AP, NTB Scanpix

Myten om jihadistene

mandag 12. februar 2018

Samfunn

En ny kanadisk rapport knuser myter om hvem de radikale islamistene egentlig er.

Rapporten, som er publisert av den kanadiske etterretningstjenesten (Canadian Security Intelligence Service) har undersøkt bakgrunnen til hundre radikale islamister som har har deltatt eller forsøkt å delta i voldelig terror, for eksempel gjennom å planlegge terrorangrep eller å slutte seg til terrorgrupper som Islamsk Stat og Al-Qaida.

Nå er det ikke nødvendigvis de samme gruppene radikale islamister rekrutteres fra i Canada og Vest-Europa. Det er likevel flere slående og interessante funn i rapporten, som sammenfaller med observasjoner jeg tidligere har gjort i mine to bøker om radikal islam på norsk jord, «Norsk jihad» (2013) og «En norsk terrorist» (2015).

Et av de viktigste funnene er at det ikke er mulig å peke ut hvem som er i fare for å bli radikalisert ut fra deres alder, bakgrunn eller sosioøkonomiske faktorer.

For å si dette på en annen måte utfordrer strategien norske myndigheter har valgt, hvor man har lagt stor vekt på forebygging gjennom å forsøke å styrke integreringen og sosialt arbeid i områder hvor det finnes radikale islamistmiljø. Men om det ikke er slik at de som reiser for å slutte seg til Islamsk Stat eller andre terrorgrupper er spesielt vanskeligstilte, gir disse prioriteringene lite mening.

Kanadisk etterretning velger et annet spor: Man gjør i stedet individuelle analyser av personene som dukker opp på deres radar og forsøker å analysere hvor stor risiko det er for at disse personene kan komme til å gjennomføre voldshandlinger.

Det er flere andre funn i rapporten. Blant annet peker rapporten på at det i gjennomsnitt går et år fra noen har blitt radikalisert til de begynner å bruke vold. Dette er naturligvis relativt raskt og en farlig utvikling, men nyanserer samtidig inntrykket av at den store majoriteten av syriafarere er mennesker helt uten kjennskap til islam eller konflikten de kaster seg inn i.

Som det fremgår av VG-journalist Erlend Ofte Arntsens bok «Fremmedkrigerne» om norske syriafarere, har også canadiske jihad-turister til Syria bestilt en rekke kredittkort de har tømt for penger før de reiste.

Det har blitt skrevet spaltemeter om «ensomme ulver» som utgjør en trussel mot våre samfunn. Men rapporten viser at radikaliseringsprosesser foregår raskere i grupper. Dette ser vi også helt tydelig i Norge - det er ingen kjente eksempler på personer som har reist til Syria uten å ha vært i et miljø med andre radikaliserte som har oppmuntret og hjulpet hverandre. Ofte har hele vennegjenger reist sammen.

Rapporten viser også at selv om mange radikale islamister kan kalles ressurssvake, har de som gruppe ofte nødvendig kompetanse til å kunne gjennomføre voldshandlinger og utgjøre en trussel.

Kvinnene som ble rekruttert til Islamsk Stat har andre funksjoner enn bare å være ektefeller. Det har vi også sett i tilfellet Aisha Shehzadi, en norsk syriafarer fra Bærum som i en periode deltok i å spre radikal islamistisk propaganda for kalifatet på sosiale medier.

Rundt én av tre radikale islamister hadde en kriminell bakgrunn. For mange av disse var kriminaliteten et tilbakelagt kapittel og det var ikke noen sammenheng mellom tidligere kriminalitet og deltakelse i voldshandlinger. Vanligvis hadde det gått fire år fra noen hadde vært kriminelle til de deltok i jihadistiske voldshandlinger.

Det er mange som også blir radikaliserte uten at de deltar i voldshandlinger. Igjen er det et trekk vi ser i Norge, der flere som har vært aktive deltakere i radikale islamistmiljøer unnlot å reise til konfliktområder. Det utgjør en utfordring for etterretningstjenestene, fordi det er vanskelig å forutsi hvem som kan komme til å gjennomføre voldshandlinger.

Avslutningsvis peker den kanadiske etterretningstjenesten på noe riktig. Terrorister er oppfinnsomme og kreative. De hemmelige tjenestene vil alltid være på etterskudd. Rapporter som den kanadiske etterretningstjenesten er svært viktige og det hadde vært ønskelig at norske og vestlige etterretningstjenester kunne være noe mer åpne om hvilke funn og tendenser de ser.

I denne gjennomgangen har jeg i tillegg til rapporten støttet meg på den kanadiske ekstremistforskeren Amarnath Amarasingams gjennomgang av rapporten. Han arbeider blant annet med en doktorgradsavhandling ved University of Waterloo og er engasjert av kontra-terrororganisasjonen ISD.