Intellektuell sirkushest

Der andre kapasiteter bygger nettverk og snuser seg fram til politiske løsninger, gikk Per Lønning rett fram, skriver journalist Jarle Kallestad.

Med skjelvende hånd hadde jeg skrevet ut og sendt intervjuet til gjennomlesning – eller sitatsjekk, som det heter nå til dags.

Et par dager senere dukket intervjuobjektet opp i redaksjonen med et manuskript ganske ulikt det jeg hadde levert fra meg. Eks-bispen, som nå var hjemme på juleferie fra sitt studerkammer i Strasbourg, hadde gått grundig til verks i kvalitetskontrollen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

«Her var det mye... rødt», stotret jeg.

«Jeg har rettet mer hos adskillig større personligheter i norsk presse enn deg», svartePer Lønning.

Merkelig nok tok jeg ikke skrekken. Journalistlivet med en uredd kapasitet som den senere Bjørgvin-bispen ble en festreise som jeg aldri har opplevd maken til i mitt presseliv. Det var aldri nei i hans munn når jeg ba om et intervju, og når notatene først var på blokken, var både overskriften og ingressen sikret.

Kanskje hadde han tenkt seg at bispeperiode nummer to skulle ble enklere enn den første. Men Lønning hadde knapt satt seg på bispestolen i Kalvedalsveien før han fikk Kørner-saken i fanget.

En ettermiddag reiste han til Strandebarm i sin Ford Scorpio – kanskje i håp om å godsnakke med den gjenstridige soknepresten.  Partene møttes på skolen i bygda og hadde neppe tatt i betraktning at en bladfyk fra Dagen og en reporter fra NRK Dagsnytt gikk og lusket utenfor vinduene.

Verdenspressens to utsendte oppdaget fort at biskopen snakket så høyt at det lot seg gjøre å rekonstruere store deler av samtalen, og via en telefonkiosk var nyheten om bispens ultimatum noen timer senere kringkastet til hele landet. Da Lønning, under et møte i Bergens presseforening en stund senere konfronterte meg med at vi hadde «lyttet ved dørene», svarte jeg – kanskje i freidigste laget – at det hadde vi ikke gjort; Vi hadde lyttet ved vinduene. Det syntes han ikke var morsomt.

Det finnes flust av kilder som ville boikottet journalister som lyttet ved vinduene – og som i etterkant forsvarte sin vinduslytting med umusikalske morsomheter. Men slik var ikke den Per Lønning jeg etter hvert ble litt kjent med. Midt i det som noen ganger kunne framstå som en noe kneisende og i overkant selvsikker lederstil, skjulte det seg en gutteaktig og nærmeste lekende aktør i den offentlige debatten. «Jeg kjenner sirkushesten i meg vrinske», sa Lønning da han ankom Bjørgvin.

Da SAS hadde rykket inn i Bergens Tidende en annonse som kristenfolket reagerte på, stilte Lønning opp med trussel om personlig boikott av flyselskapet. Og det var ikke vanskelig for fotografen å få bispen til å flerre avissiden i to. Noen år tidligere hadde han gjort det samme med en plakat på Kolsås-trikken.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Per Lønning var kanskje ingen typisk smalltalkens mann, selv om han kunne like å snakke om bilen han hadde importert fra Frankrike. Og når en jeg en gang bemerket at det stod et par ski ved siden av pulten hans på bispekontoret, noe som kanskje ikke er så vanlig på bispekontorer, fortalte han mer enn gjerne om turen han hadde planlagt straks arbeidsdagen var slutt.

Men jevnt over var det alvorlige saker han befattet seg med – og meningene var som regel motstrøms. En annen bergensrabulist, Laksevåg-prosten Arnfinn Haram, fikk for eksempel biskoppelig ryggdekning da han gikk ut mot tannløse julaftensgudstjenester og da han bar en likkiste gjennom byen i protest mot situasjonen i rusomsorgen.

Selvsagt traff han ikke alltid spikeren på hodet. Det ble både førstesider og bråk i egne rekker da Lønning i et intervju med studentavisen i Bergen omtalte gudstjenestelunkne kristne som «søndagsquislinger».

Dessverre tror jeg utrykket levde lenge, selv om Lønning ganske raskt rykket ut og beklaget språkbruken.

Per Lønning var noe så sjelden som en tabloidisert akademiker – en intellektuell rabulist. Der andre kapasiteter bygger nettverk og snuser seg fram til politiske løsninger, gikk Lønning rett fram. Han sa det han mente, og jevnt over stod han for det.

En av etterkrigstidens mest bemerkelsesverdige nordmenn er gått bort, og på en dag som denne er det lett å fokusere på den slagferdige debattanten.

Lønning vedstod seg sin kamplyst. Han stortrivdes i en frisk debatt hvor det var «mulig å få plukket en 3-4 påfuglfjær av en litt for selvsikker motstander».

Men under slagferdigheten og polemikken buldret et alvor som strekker seg ut over den grensen emeritusen og dobbeltdoktoren nå har passert.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Meningen med livet – sa Lønning – var å puste ut i takknemlighet over det livet som strømmer mot oss i møte med ekte gudstjenester.

«Jeg er i Herrens hender. Det er dette det gjelder. Det er dette som er meningen livet. Det er dette jeg egentlig har kjempet for i alle disse årene siden jeg bevisst valgte å gi Ham mitt ja for livet,» sier han i en av sine bøker.

Les også: