Den viktigste rettigheten

Jeg klarer ikke å se annet enn at kirken i Norge har mistet mye av den frimodigheten som skulle kjennetegne en kristen kirke.

Første juledag var jeg på gudstjeneste i Bergen Frikirke. Pastor Leif Erik Nilsen forkynte, og presenterte et poeng som jeg ikke har hørt uttalt på denne måten før.

Han sa at den viktigste menneskerettigheten av alle er retten til å bli Guds barn. Det kan høres ut som predikant-snakk, og det kan misforstås. Poenget er ikke å snakke ned andre sentrale menneskerettigheter, som retten til liv, eller religions- og ytringsfrihet. Men det er likevel sant at for en kristen kirke kan ingen rettighet være mer grunnleggende enn den vi finner omtalt i Johannesevangeliets første kapittel: «Alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.»

Det kan virke som en meningsløs rettighet, i hvert fall om vi bare legger livet her og nå til grunn. For man kan være Guds barn så mye man vil, det garanterer ikke fast arbeid, tak over hodet, generell økonomisk vekst eller bedre kår for flerkulturell sameksistens. Men kristen tro handler nettopp om at det finnes en virkelighet utenfor den vi kan se. En slik virkelighet er hul for det sekulære øyet. Likevel er den umistelig for en kristen kirke. Hvis kirken taper troen på at retten til å bli Guds barn faktisk betyr noe for oss, har den tapt selve livsnerven.

Og jeg klarer ikke å se annet enn at kirken i Norge har mistet mye av den frimodigheten som skulle kjennetegne en kristen kirke. Ikke først og fremst når det gjelder det å tro på Gud. Det kan man fortsatt gjøre. Men det finnes etter hvert ganske mange emner innen kristen tro som vi sjelden hører snakk om i offentligheten. Til dels kan det skyldes at den norske offentligheten ikke bryr seg så mye om dem. Men det handler også om hva vi som kaller oss kristne faktisk snakker om.

I 2017 håper jeg vi kan se en positiv utvikling når det gjelder frimodigheten til å snakke om Gud som livets skaper, om Jesus som vår frelser, om syndenes nådige tilgivelse, om Den hellige ånds gjerning i oss og blant oss, om Jesu gjenkomst og om det evige liv. En ting er at jeg gjerne skulle ha sett tydeligere tale om disse emnene fra Den norske kirkes biskoper og Kirkemøtet. Det er ganske opplagt. Kirken kan ikke unndra seg sitt profetiske oppdrag som en stemme inn i tiden med utfordrende budskap knyttet til blant annet forvaltning av økonomiske ressurser. Men mer enn noe annet skulle likevel kirkens stemme stadig minne oss om evangeliet, at Gud har sendt sin sønn til verden for å sone våre synder og forene oss med Ham. Dette skulle være noe å tenke over for Kirkemøtet som samles om noen uker.

Men utfordringen er ikke så mye mindre aktuell rundt i Bedehus- og Frikirke-Norge. De som i dag er rundt 20 år og har tilhørt kristne ungdomsmiljø gjennom tenårene, hvor mye har de egentlig hørt om behovet for å bli forsonet med Gud? Hvor mye har de hørt om det evige liv? Hvor mange sentrale spørsmål i kristen tro unnlater vi å snakke om, fordi det føles kleint, fordi vi vet at noen kunne komme til å gjøre narr av oss hvis vi sa det vi tror - eller vet at vi burde tro? Mitt inntrykk er at vi i mange kristne miljø lar være å snakke så mye om mange av de emnene som vi vet vil vekke reaksjoner, eller som vi selv sliter med å forstå ordentlig.

Et av sekulariseringens mest kvelende trekk er at den kan lamme troens frimodighet. Særlig når det gjelder de sidene ved kristendommen som er omstridt i samtiden. Men hvis vi ikke en gang våger å snakke om dem fra talerstoler i kirker og bedehus, hvor i all verden skal vi da snakke om dem? Hvis ikke forkynnelsen tjener til troens dannelse, hvor skal da troen få næring så den kan bli moden og sunn?

I det norske samfunnet har debatten om skolegudstjenester blitt en fast årlig øvelse. Den er interessant på flere måter. Og det er verdifullt at mange tusen norske barn fortsatt går til skolegudstjeneste. Det sier noe viktig om hvem vi er. Men disse gudstjenestene må ikke forlede oss til å tro noe annet enn at skolen som institusjon for lengst er avkristnet. I hvert fall om vi ser dagens skole i forhold til den skolen som kirken var med og etablerte på 1700-tallet. Det kan vi gråte over. Men viktigere enn å sørge over en tapt fortid er det å arbeide for en bedre fremtid. Kirken er ikke en nostalgisk bevegelse, eller en tilstivnet institusjon som lener seg på fortidens storhet. Kirken er alltid fremoverskuende fordi den har evigheten for øye. Kirken kjemper, modig, dristig - og tålmodig. Den klamrer seg ikke til statlige privilegier eller juridisk makt. Den lener seg på Kristus, og lytter til Åndens veiledning. Ordet om korset vil fortsatt kunne fremstå som dumhet, men for oss som tror er det fremdeles Guds kraft til frelse. Og denne kraften har vist seg å tåle tidens tann.

En av de bøkene jeg har lest som har formet meg mest de siste årene, er Eyvind Skeies bok om Mama Maggie fra Egypt. Aller mest fordi fortellingen er så nært sammenvevd med den koptiske kirkens historie som minoritetskirke under skiftende regimer i Midtøstens mest folkerike land. Det er lang vei fra hverdagen i den egyptiske kirken til norsk kirkevirkelighet. Men det er likevel vi mye vi kan lære av våre søsken. Her hjemme har kirken fortsatt sterk offentlig støtte, i Egypt har de stort sett måttet basere seg på de ressursene de selv kan mobilisere. Dét gjør noe med kirkens vesen. Kirkens åndelige liv blir enda viktigere. For uten dette livet, vil kirken sannsynligvis dø ut innen kort tid under presset fra omgivelsene. Og hvis ikke håpet om evigheten er noe vi i tro faktisk forholder oss til, gjør også dét noe grunnleggende med hvordan vi lever livet her og nå. En kirke uten et levende evighetsperspektiv har avskåret seg selv fra sin egen sammenheng.

Mine besteforeldre på begge sider sluttet seg til den lutherske lekmannsbevegelsen. I kjølvannet av vekkelsesbevegelsene både fra Hans Nielsen Hauge og mange etter ham, er det så mye verdifullt vi kan ta med oss. Til dels handler det om vektleggingen av at troen også er en personlig sak, bak ytre kirkelige og liturgiske tradisjoner. Strukturer, tradisjoner og liturgi er uunnværlige også i en protestantisk kirke, det må vi ikke glemme. Men den troendes åndelige liv må på en eller annen måte også ha en personlig forankring. Et annet viktig kjennetegn, som også utfordrer oss i dag, er nøkternheten og det møysommelige arbeidet. Det gjorde seg utslag i etableringen av landets mange bedehus. Det gjorde seg utslag i at mennesker la ned enorm dugnadsinnsats i driften av disse fellesskapene. Og det gjorde seg også utslag i samfunnsinnsats. For kristen tro lever ikke i sin egen boble, adskilt fra samfunnet. Troende kristne skulle være de beste samfunnsborgerne. Ikke de første til å klage, men de første til å arbeide.

Her kan vi kanskje se en fellesnevner som forbinder kristne i mange slags samfunn. Kirken er på sitt svakeste når den blir en forsvarer av sine egne privilegier. Kirken er på sitt sterkeste når den kjemper, holder ut, nidkjært på evangeliets vegne, trofast og hverdagsnært, i medgang og motgang. Makt har en tendens til å korrumpere, og kirkens ledere er på ingen måte unndratt fra denne faren. Da blir det desto viktigere å fremholde hva det er som gjør kirken til kirke. Og det er at mennesker har fått retten til å bli Guds barn. Denne retten er ikke forbeholdt elitene, snarere tvert imot. Og den blir ikke opprettholdt av FNs generalforsamling.

«Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser», skriver apostelen i 1. Peters brev. For det blotte øye kan denne jubelen synes fullstendig ubegrunnet, dypt meningsløs og egnet til lite annet enn virkelighetsflukt. Det er kun når vi betrakter den med troens øye at denne jubelen kan forstås og forklares.

Jeg håper 2017 kan bli et år hvor troen på evangeliet blir styrket blant oss. Hvor motet til å stole på Herren får ny næring. Hvor Ånden får gjøre sin gjerning blant oss, slik at Kristus blir malt for våre øyne. Hvor vi våger å holde fast ved det som kan synes meningsløst for dem som ennå ikke kjenner Jesus. Fordi historien fikk et vendepunkt i det lille barnet som ble født i Betlehem, barnet som senere ble verdens frelser gjennom sin død og oppstandelse. Fordi det er sant.