Arthur Berg. Foto: Dagen arkiv

«Skuldi er mi»

Jeg var et par og tjue år og ikke høy i hatten da Arthur Berg kalte meg inn på teppet. Hva var det han ville? Hva galt hadde jeg gjort?

Han ba meg lukke døren, og usikkerheten ble ikke mindre da den store høvdingen ble gående fram og tilbake på det store kontorgulvet uten å si et ord.

Hva var det han ville? Hva galt hadde jeg gjort?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

LES: I dag er det 100 år sidan Arthur Berg vart fødd

Kjente lyder fylte rommet. Arthur Berg hostet og kremtet, men heldigvis var ikke pastillesken og vannglasset langt unna. Da han omsider begynte å puste normalt, spurte han:

«Er du gift , Kallestad?»

«For et spørsmål tenkte jeg, men sa det selvsagt ikke. Da jeg svarte «nei», fortsatte han:

«Det blir du nok.»

Hva slags samtale var dette? Hadde den legendariske bladstyreren fått det for seg at han skulle drive samlivsveiledning for unge medarbeidere?

Etter noen flere kremt og et par nye runder på gulvet, hadde vi blikkontakt et par sekunder. Det bredte seg et lite, vennlig smil om munnviken på den aldrende høvdingen. Så gned han haken mellom tommelen og pekefingeren og sa:

«Det er ein ting eg vil du skal vita, og det er at det er ikkje alt som skal seiast.»

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Så pekte han på døren. Samtalen var slutt.

Jeg kan ikke huske om jeg fikk mumlet et «OK» eller «takk» på veien tilbake til pulten. Men jeg skjønte med en gang hva han siktet til: Jeg hadde vært for løsmunnet og sagt noe jeg ikke burde sagt. Jeg kan ikke huske hva, men han hadde helt sikkert rett.

Arthur Berg var ingen smalltalkens mann, i hvert fall ikke på jobb. Målt med tidens krav til moderne personalbehandling, falt han fullstendig gjennom.

Sjefredaktøren var heller ingen stor bidragsyter i nyhetsarbeidet, selv om han deltok på mange morgenmøter i redaksjonen. Som regel satt han passivt bak sitt store skrivebord, kremtende og hostende og lyttende til mer eller mindre gode reportasjeideer.

Den dag i dag tenker jeg at han må ha kjedet seg noe fryktelig på disse møtene. Noen ganger følte han at han måtte bidra, som da han ba oss undersøke om det var kommet en ny fugl til landet. Han mente nemlig å ha sett et ukjent fjærkre i hagen hjemme på Hop dagen før.

Arthur Berg var en mann for de store anledninger og usvikelig når det røynet på. Ringte noen inn og klaget på avisens medarbeidere, svarte han gjerne med standardreplikken: «Skuldi er mi.»

På slutten av hans redaktørtid ble to av avisens unge medarbeidere erklært uønsket i Sarons Dal. Årsaken var at de hadde foretatt en opptelling av sitteplasser og kommet til at oppslutningen om møtene umulig kunne ha vært så stor som stevneledelsen ville ha det til.

Da NRK ringte for å få Bergs kommentar til boikotten, svarte han selvsagt at Dagen ville sende nøyaktig de samme to medarbeiderne til neste sommerstevne.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Dessuten blir jeg med selv, la han til.

På sine gamle dager likte Arthur Berg å si at han hadde tapt alle sakene han hadde kjempet for. Han var målmann, avholdsmann og Venstre-mann og mildt sagt skeptisk til likestilling mellom kvinne og mann.

Men han var på vinnerlaget i EU-striden, og i den kanskje største av alle kamper har han et ettermæle som gjør ham til en vinner når Dagen-historien skal skrives:

Journalistisk integritet går nemlig aldri av moten.

Les også
I dag er det 100 år sidan Arthur Berg vart fødd