Kjærlighetens hellige bånd i Midtøsten

Author picture

torsdag 11. januar 2018

Samfunn

Trump har kommet med sin annerkjennelse av Jerusalem som hovedstad for Israel før jul. I november deltok jeg på en pilgrimstur gjennom Vestbredden. Det var en ny og ukjent verden for meg som i ettertid har gitt meg mange tanker.

I desember 2017 kom Trump med sin anerkjennelse av Jerusalem som hovedstad i Israel og med beskjeden om at den amerikanske ambassaden i landet skal flyttes til Jerusalem. Jerusalem er en hellig by for tre religioner, jødedom, islam og kristendom. Etter seksdagerskrigen okkuperte Israel Jerusalem. Budskapet til Trump skapte uroligheter blant befolkningen i Palestina og i den arabiske verden, og araberne truer nå med å gjennomføre en tredje intifada.

For noen uker siden kom jeg hjem fra en pilegrimsreise fra Nazareth til Betlehem gjennom Vestbredden. Før jeg reiste var jeg lite forberedt på hva som ville møte meg i Palestina. Området var preget av dårlig levestandard og søppelet lå og fløt i gatene. Vi var innom flere byer på Vestbredden, en av dem var Al Faraa, en eldre by noen mil nord for Nablus. I denne byen finnes en flyktningleir med hus tett inntil hverandre. Nedal Sawalmeh var en av våre reiseledere. Han fortalte om den gang i 1949 da foreldrene, som bodde i Jaffa, fikk besøk av en jødisk venn som sa at jødiske terrorister snart kommer til å angripe byen deres og at de burde rømme vekk. De rømte og havnet i en teltleir i Al Faraa og ventet der til de kunne reise tilbake til Jaffa. Dette tok lang tid og det endte med at de bygget seg et hus samme sted. Nedal , som er født i denne flyktningeleiren, sier at han vil tilbake til det landet som hans foreldre rømte i fra.

På 1800-tallet hadde ikke jødene noe eget fedreland og de var spredt over det meste av kloden. Under den andre verdenskrigen ble 6 millioner jøder utryddet på de mest grusomme måter. Mange av dem som overlevde disse forferdelige årene forteller groteske historier om hva de har opplevd. Rimehaug (2015) skriver i boka: «Ett land to folk» at noen hadde jobben med å dra likene ut av gasskamrene og at de var på utkikk etter noen de kjente igjen. En annen fortelling er om den nakne jenta som står på kanten av massegraven og venter på å bli skutt sammen med resten av familien. Rimehaug (2015) beskriver mannen som satt på bussen fra Jerusalem på vei til en palestinsk by med en toåring på fanget. Mannen sier at barnet har ingen mor fordi moren ikke får tillatelse å bo i Jerusalem og at de må reise til den palestinske byen for å besøke henne. Han mener at jødene behandler palestinerne like ille som tyskere behandlet jødene under krigen. I denne forbindelsen sier Rimehaug (2015) at det er vanskelig å finne noe i historien som kan sammenlignes med den planmessige og metodiske utryddelsen av det jødiske folket. Publiseringer av tegninger med nazisymboler festet på israelske myndigheter er et annet eksempel på manglende forståelse av Holocaust.

Den viktigste årsaken til etableringen av den jødiske staten i 1948 var fordi jødene trengte et område der de kunne føle på trygghet uten å bli forfulgt. De måtte ha en stat der alle var velkomne (Rimehaug, 2015). På denne tiden var det også dessuten svært mange med religiøse forestillinger som mente at Israel var Guds lovede land til jødene beskrevet i Bibelen. FN hadde som oppgave å styre Palestina fra 1945, og forslaget deres var å dele Palestina i to stater, en arabisk og en jødisk. De sionistiske lederne sa ja til denne delingsplanen med en gang, mens palestinerne og alle arabiske land sa nei. De ville ikke godkjenne en jødisk stat i Midtøsten.

Israelerne markerer Shoah som er den internasjonale minnedagen om Holocaust, mens palestinerne markerer Nabka som er en minnedag om utdrivelsen av flertallet av den arabiske befolkningen i Palestina. Rimehaug (2015) skriver at markeringen av disse katastrofene viser den parallelle byggingen av deres ulike nasjonale identiteter. Araberne angrep Israel i 1948 etter at FN hadde vedtatt en jødisk stat. Begge sidene tok til våpen. Israel med under 1 million innbyggere kriget imot den arabiske armeen med hundre ganger så mange innbyggere. Mot alle odds vant Israel. Minst 700 000 palestinere rømte fra Israel etter krigen og det var bare 100 000 tilbake i Israel. Rimehaug (2015) skriver at «nyere» israelske historikere har funnet ut at den israelske hæren rykket inn der palestinerne bodde etter krigen for å drive dem vekk fra det israelske området.

I 1967 klarte Israel å vinne mot Egypt, Syria og Jordan i løpet av seks dager. Vestbredden ble okkupert av Israel og for å øke kontrollen over dette området begynte den den israelske staten å opprette jødiske bosettinger i dette området. De jødiske bosetterne har sterke religiøse motiver for å slå seg ned i disse områdene på grunn av at de vil være nær de hellige stedene beskrevet i Toraen. Disse bosettingene er fortsatt et vanskelig stridstema på Vestbredden. I 1987 brøt den første intifadaen mot den israelske politikken ut. Opprøret omfattet steinkasting, demonstrasjoner og streiker. Palestina har utviklet et godt utdanningssystem med blant annet flere universiteter, men foreldrene må selv betale for barna som går på universitet. For mange blir det vanskelig å skaffe til veie denne finansieringen. De ungdommene som har fullført sin skolegang må skaffe seg jobb på Vestbredden og mange unge mennesker går arbeidsledige. Palestina er innegjerdet med en åtte meter høy mur. Den åtte meter høye muren ble for meg et symbol på at palestinerne i dag er et «innesperret» folk omringet av et ytre stengsel som gir dem få muligheter.

Gustava Kielland er kjent for å ha forfattet en av Norges mest benyttede julesang: «O, jul med din glede» i 1840. Hun skrev i sangteksten om «kjærlighetens hellige bånd» som skal knytte mennesker i sammen både rundt juletreet og i livet for øvrig. Rimehaug (2015) skriver at både israelere og palestinere føler seg isolert og misforstått i verdenssamfunnet og de stoler ofte bare på sin egen dømmekraft. Nettopp derfor er det viktig at vi lytter til dem og prøver å forstå deres situasjon, istedenfor å komme med ferdige løsninger slik Trump nå har gjort. Jødene og araberne som levde i Palestina før 1948 levde stort sett fredelig side om side. Mitt håp er at «kjærlighetens hellige bånd» skal på sikt knytte sammen og være med på å skape en forsoning mellom disse to folkene som lever i dette landet.