KNESSET: Arabiske representanter protesterer mot den nye israelske loven.  Foto: Olivier Fitoussi, AP Photo / NTB scanpix

Hvi skrider verden så langsomt frem?

torsdag 26. juli 2018

Samfunn

Bare Dagen og Norge i dag unnlater å delta i ropene om at Israel er en rasistisk stat.

Henrik Wergeland skrev for 200 år siden; «Hvi skrider verden så langsomt frem?» og Ira Stoll, en kolumnist i The Algemeiner og i The New York Sun og tidligere redaktør i Jerusalem Post, skriver den 22. juli 2018 i The Algemeiner en kommentar til en leder som stod i New York Times noen dager tidligere. (Se nedenunder!) Han stiller samme spørsmålet som Henrik Wergeland:

Knesset i Jerusalem vedtok nemlig med god margin, 62-55, i en ny lov, «a Nation State Law», at Israel er, og skal være, en jødisk stat, som alle verdens jøder er velkommen til å slå seg ned i. Overalt i verden for øvrig blir som kjent jødene forfulgt og trakassert.

Vedtaket har skapt sterke reaksjoner i mange land, og New York Times mener vedtaket er i utakt med diaspora-jødenes generelle negative holdning til den jødiske stat. I USA har en spørreundersøkelse blant jøder om Israel er et hovedanliggende for dem, (på ett år!) «rast nedover», fra 72 til 70 prosent: Israel er tydeligvis ikke likegyldig for dem.

Lederen i Fædrelandsvennen 23. juli stemmer med i koret av dem som fordømmer vedtaket i Knesset: «Det flertallet som nå styrer Israel gir gode argumenter til de kritikerne som mener den jødiske staten er i ferd med å bli en rasistisk stat.»

Fra New York til Kristiansand er det dette ropet som nå lyder fra alle kanter av verden, og som minner oss om et rop vi har hørt tidligere: «Vekk med denne! Gi oss Barrabas fri!»

Bare Dagen og Norge i dag unnlater å delta i ropene om at Israel er en rasistisk stat. For disse to avisers redaktører og abonnenter, tror jeg det er helt avgjørende at Israel forblir en jødisk stat.

I Fædrelandsvennens leder står det videre: Det gale er at israelerne «ønsker en jødisk stat i hele det historiske Palestina fra Middelhavet til Jordan-elva». Slik ble det nettopp bestemt i San Remo-avtalen, som Folkeforbundet vedtok i 1923, at det skulle være, og som De forente nasjoner stadfestet i 1946.