TILINTETGJØRE ISRAEL: Iranske ledere har gang på gang utropt sitt mål om å tilintetgjøre Israel. Deres fiendskap mot Israel er langt mer enn bare ord. Terrorgruppen Hizbollah er Irans «frontsoldater» mot Israel, skriver Dag Øyvind Juliussen. Bildet viser Hizbollah-krigere som deltar i en parade i Libanon i 2014.  Foto: Mohammad Zaatari, AP / NTB scanpix

Stopp Iran

mandag 19. februar 2018

Samfunn

Den vestlige verden, inkludert den norske regjeringen, må gjøre det de kan for å øve press mot den økende iranske innflytelsen som gjør seg gjeldende i Midtøsten.

I 2011 begynte demonstrasjonene i Nord-Afrika som skulle komme til å bringe forandringer over hele Midtøsten. Regionen befinner seg i et dramatisk geopolitisk jordskjelv hvor noen stater er i ferd med å gå i oppløsning.

Denne epoken har brakt enorme lidelser og store flyktningstrømmer, få eller ingen kan i dag si hva fremtiden vil bringe for land som Libya, Irak, Jemen og Syria. Midt i dette kaotiske bildet er Iran på fremmarsj, et religiøst diktatur hvor preste­skapet sitter med makten.

Opposisjon og forslag om reformer blir brutalt brakt til taushet ved bruk av fengsel, tortur og henrettelser. Minoriteter undertrykkes og landet er kjent for intens etter­retning, også mot iranske flyktninger som lever i eksil.

Iranske ledere har gang på gang utropt sitt mål om å tilintet­gjøre Israel. Deres fiendskap mot Israel er langt mer enn bare ord. Terrorgruppen Hizbollah er Irans «frontsoldater» mot Israel. I 2006 ble fem israelske soldater drept på grensen mellom Libanon og Israel, i tillegg ble to israelske soldater kidnappet. Dette ble starten på krigen som begynte 12. juli og varte til 14. august, i løpet av denne måneden avfyrte Hizbollah 4000 raketter mot Israel. Iranske militære kilder har i ettertid bekreftet at de produserte raketter i Syria som ble brukt av Hizbollah under krigen.

Krigen i 2006 ble avsluttet ved at det ble tilslutning til Sikkerhets­rådets resolusjon 1701 som blant annet innebar at Israel skulle trekke seg tilbake og Hizbollah skulle avvæpnes. Israel trakk seg tilbake, mens Hizbollah i dag sitter på nærmere 150.000 raketter. Spørsmålet er ikke om disse rakettene blir tatt i bruk, men heller når. Det internasjonale samfunnet har i stor grad ignorert denne ­virkeligheten, konsekvensen kan bli store humanitære lidelser.

Iran er i dag den største destabiliserende aktøren i Midtøsten. De er ikke bare fiender av Israel, men også av de sunniarabiske regimene. Atomavtalen i 2015 frigjorde omkring 800 milliarder kroner inn i iransk økonomi. Denne økonomiske innsprøytning styrker ikke bare regimet, men vil ramme langt ut over landets grenser. I ly av borger­krigen i Syria og et Irak i konflikt, er landet nå i ferd med å etablere et nærvær gjennom Irak, Syria og Libanon. Dette er ikke skummel fiksjon, men tvert imot en pågående prosess.

Israel har en rekke ganger angrepet mål i Libanon og Syria for å forhindre en styrking av Hizbollahs (og Irans) militære kapasitet i området. Lørdag 10. februar ble en avansert iransk drone fra Syria skutt ned i ­israelsk luftrom. Israel svarte med å angripe militære mål knyttet til Iran, hvorpå et israelsk jagerfly ble skutt ned. Dette er en dramatisk opp­trapping hvor Iran er de som agerer i kulissene.

Det er viktig at det internasjonale samfunnet bringer dette opp på arenaen. Iran er en hovedsponsor for terror og må ikke ignoreres. Det blir patetisk når Dagbladet kommenterer hendelsen i en lederartikkel 12. februar med følgende spørsmål:

«Kan israelerne gjøre hva de vil når det gjelder å forhindre økt iransk nærvær i Syria? Tydeligvis kan de det.» Spørsmålet er altså ikke om Iran kan gjøre hva som helst for å øke sin regionale innflytelse. Denne naiviteten i møte med despotiske regimer er farlig. Det er Israel som trues når Iran styrker sitt nærvær i Syria og Libanon, begge landene grenser mot Israel. Det er Iran som opptrer som aggressor.

Den vestlige verden, inkludert den norske regjeringen, må gjøre det de kan for å øve press mot den økende iranske innflytelsen som gjør seg gjeldende i Midtøsten.