TRUET: «March of return» er ikke og har aldri heller vært ment som en fredelig demonstrasjon, men et varsel om at Israels eksistens er truet, skriver Hans Fr. Grøvan. 
  Foto: Adel Hana, AP Photo/NTB scanpix

Kan Israel ha rett og hele resten av verden feil?

mandag 4. juni 2018

Samfunn

Når det internasjonale samfunn er unyansert, urettferdig og ensidig i sin kritikk av Israel, bidrar det bare til å styrke de minst forsonlige kreftene i israelsk politikk.

Mediebildet som er skapt den seinere tid rundt konflikten mellom Israel og Hamas har bidratt til en retorikk som legger all skyld på den ene part, Israel.

I 2002, da det internasjonale samfunnet også kritiserte Israel for landets harde militære respons på de mange palestinske selvmordsaksjonene, stilte daværende generalsekretær I FN, Kofi Annan, følgende retoriske spørsmål: «Kan Israel ha rett og hele resten av verden feil?»

Bare to år tidligere hadde Israel tilbudt å trekke seg tilbake fra det meste av Vestbredden og hele Gaza. Men palestinske myndigheter avslo. I stedet ble det starten på den verste bølge av terrorisme i historien med daglige selvmordsaksjoner rettet mot uskyldige sivile. Israels utstrakte arm for å skape en varig fred ble helt glemt kort tid etter. I stedet ble anklagene mot Israel for fortsatt å holde på disse områdene intensivert i styrke.

Hver fredag har Hamas gjennom mange uker mobilisert ­titusener av demonstranter i Gaza på grensen mot Israel under overskriften «March of return». Det er ingen som kan være i tvil om at hensikten har vært å bryte ned alle grensegjerder for å krysse den internasjonalt godkjente grense mellom Israel og Gaza.

Det langsiktige målet er å knuse den jødiske demografiske majoriteten i Israel gjennom det som betegnes som «hjemvendelse av palestinske flyktninger fra 1948-krigen». Israel har forsvart seg i form av advarsler, tåregassangrep og beskytning. Liv har gått tapt, og mange er blitt skadet på palestinsk side. De siste døgnene har rakettangrep fra Gaza mot sivilbefolkningen på israelsk side eskalert.

Og hvordan har verdensopinionen reagert? Kraftige fordømmelser fra FNs ulike organer, europeiske ledere og menneskerettsorganisasjoner som kritiserer Israel for mangel på proporsjoner mellom Hamas sine demonstrasjoner langs grensa og Israels svar.

Men det man fort glemmer er at for Israels innbyggere skaper de ukentlige demonstrasjonene kombinert med brennende dekk og forsøk på å bryte ned grensegjerdene mot Israel en situasjon preget av frykt og trussel mot den jødiske statens rett til å eksistere.

«March of return» er ikke og har aldri heller vært ment som en fredelig demonstrasjon, men et varsel om at Israels eksistens er truet. Og da er det ikke først og fremst frykten for Hamas sin militære styrke som ligger til grunn, men Irans strategi over tid for å posisjonere seg med baser i landene som omgir Israel.

Gjennom Hizbolla i Libanon, Hamas i Gaza og nyetablerte iranske baser i Syria oppleves Irans nærvær som militær stormakt langt mer truende og utfordrende overfor Israels befolkning enn hva som tidligere har vært tilfelle.

På flere fronter forsøker man å svekke Israels grenser gjennom hva Irans leder Ali Khamenei har kalt «The golden ring in the chain of resistance». Mens verden betrakter Israel som Goliat, oppfatter mange israelere sitt land som vekselvis Goliat og David. I konflikten med palestinerne opplever man seg som militært overlegen, men i konflikten med store deler av den arabiske og muslimske verden kjenner man seg som sårbare.

Og med en fortid som den svake part er det gode grunner til å forstå at Israel er redd for igjen å komme i den posisjonen om man senker beredskap og årvåkenhet i forhold til ytre fiender.

Terrororganisasjonenes tilstedeværelse langs store deler av Israels grenser forklarer frykten og beslutningen fra det israelske forsvarets side for å hindre ytre fiender om å trenge gjennom grensegjerdene. Men beslutningen skaper grunnlag for en annen strategisk trussel for Israel.

Strategien som gir trygghet for befolkningen i en av verdens farligste regioner bidrar til kritikk fra Vesten for mangel på proporsjoner i gjengjeldelsen av angrep mot grensene til Israel. Israels dilemma blir hvordan man kan fortsette med samme militære strategi i Midtøsten uten å miste sine venner i Vesten.

Hele verdensopinionen vendte i 2010 sine øyne mot Israel da det tyrkiske skipet Mavi Marmara forsøkte å bryte den israelske blokaden av Gaza. Israelske kommandosoldater bordet skipet, og 10 islamistaktivister drept og flere dusin såret sammen med 10 sårede israelske soldater.

Israel hevdet at sjøblokaden var nødvendig for å hindre iranske missiler å nå fram til Hamas. Men verdenssamfunnet var unisont fordømmende mot Israel: Israel hadde drept fredfulle humanitære hjelpearbeidere, og blokaden mot Gaza var en krigsforbrytelse.

Et år seinere offentliggjorde FN resultatene av undersøkelsen av hendelsen. Anklagene mot Israel for bruk av overdreven makt ble endret til å slå fast Israels rett til å borde skipet og iverksette blokaden som nødvendig selvforsvar i samsvar med internasjonal lov. For første gang i historien hadde FN støttet Israels håndtering.

I dag er disse resultatene av granskingen helt glemt, og Israel blir igjen fordømt for opprettholdelse av den «umoralske» blokaden av Gaza.

Når det internasjonale samfunn er unyansert, urettferdig og ensidig i sin kritikk av Israel, bidrar det bare til å styrke de minst forsonlige kreftene i israelsk politikk.

Det faktum at Israel kritiseres mer i FN-sammenheng enn alle andre land i verden til sammen, er en grov urettferdighet som bare styrker Israels følelse av isolasjon.