En ny epoke i Midtøsten?

Vi skal ikke se bort ifra at flere land kommer til å følge USAs eksempel. Guatemala og Paraguay har allerede flyttet sin ambassade til Israels hovedstad.

Alle hendelsene som har funnet sted rundt Israel den siste tiden kan vitne om en ny epoke i regionen. Det er en milepel når verdens fremste supermakt, USA flytter sin ambassade til Jerusalem. I de senere tiår har selv USA bøyd seg for arabiske trusler og propaganda, man har gitt totalitære regimer og diktaturer vetorett over egen politikk. I tillegg har man forsøkt å fremstå som nøytrale eller «balanserte».

Da Israel bønnfalt USA om forsyninger med ammunisjon under Yom Kippur-krigen i 1973 svarte den amerikanske utenriksministeren Henry Kissinger «let them bleed a little» (la dem blø litt).

Det er ingen grunn til nøytralitet når den ene parten ønsker å utslette den andre. Denne policyen ser nå ut til å være avsluttet fra USAs side. Det kan bety at vi står ovenfor en ny æra. En æra hvor palestina-araberne ikke lenger kan fortsette å støtte terror og likevel motta bistand i det internasjonale samfunnet.

En æra hvor USA slår ned på den voldsomme demoniseringen og dobbeltstandarden i FNs møte med Israel. Frem til nå har denne skammelige politikken pågått uten at Vesten har tatt et oppgjør med denne, gjennom USAs FN ambassadør Nikki Haley blir dette nå konfrontert.

Vi skal ikke se bort ifra at flere land kommer til å følge USAs eksempel. Guatemala og Paraguay har allerede flyttet sin ambassade til Israels hovedstad, 8–10 andre land vurderer seriøst å gjøre det samme.

USA har ikke bare flyttet sin ambassade til Jerusalem, de har også trukket seg fra atomavtalen med Iran. Denne avtalen frigjorde frosne midler for Iran i størrelsesorden 1000 milliarder norske kroner, etter dette har prestestyret vært i stand til å øke Irans militærbudsjett til tross for landets dårlige økonomi.

Shiamuslimene i Iran arbeider målrettet for økt innflytelsen i Midtøsten i konflikten med sunnimuslimene. De har forsøkt å få et fotfeste fra Iran, gjennom Irak, Syria og like til Middelhavets kyst via Hizbollah i Libanon. De er også tilstede i Yemen via Houthi-militsen. Noen mener at Irans mål er å underlegge seg Mekka i Saudi-Arabia.

Israel har advart både Iran og det internasjonale samfunnet om at Irans oppbygging av militære baser i nabolandet Syria er uakseptabelt. Virkeligheten er i dag at Iran er satt kraftig tilbake i løpet av de siste dagene, og det gjelder ikke bare USAs avvisning av atomavtalen.

Natt til 10. mai angrep Iran Israel med 20 raketter som ble sendt fra baser i Syria mot Israel. De fleste rakettene landet på syrisk side, de som var i ferd med å passere grensen til Israel ble stoppet av det israelske forsvaret. Samme natt slår Israel målrettet tilbake, ifølge enkelte kilder ødelegger Israel 70 iranske baser i Syria.

Til alt overmål skjer dette få timer etter at Israels statsminister Benjamin Netanyahu har vært gjest hos Putin i den tradisjonelle 9. mai-paraden på Den røde plass i Moskva. En israelsk kommentator sa det slik:

«Det er vanskelig å bli klok på Putin, først inviterer han Iran til å etablere seg i Syria. Deretter inviterer han Israel til å bombe dem.» Ikke bare unnlot Russland å komme med noen sterke fordømmelser, arabiske land støttet endog Israels rett til å forsvare seg mot Iran. Disse hendelsene beskriver et nytt landskap i Midtøsten.

Norske medier og kommentatorer operer med en 10 år gammel narrativ når det gjelder Midtøsten, det ser ikke ut til at man har fått med seg hva som skjer på bakken. Det pågår et geopolitisk jordskjelv i Midtøsten som bringer flere arabiske land nærmere Israel i frykten for Iran. Når vestlige kommentatorer hevdet at flyttingen av USAs ambassade kunne føre til krig i området, avslører dette den akterutseilte forståelsen av regionen.

Staten Israel åpnet 6. mai en Facebook-side på arabisk i Irak. Linda Menuhin Abdel Aziz, en innfødt iraker som har tjent som rådgiver for digitale arabiske medier ved det israelske utenriksdepartement, uttalte til Al-Monitor: «Det har vært økende interesse og beundring blant irakere for Israel, noe som kan ses gjennom interaksjonen med Israel på sosiale medier.» Vi har den senere tiden også hørt flere røster i den arabiske verden som står opp og forsvarer Israel.

Viktigere enn alle disse signalene er dog den innhøstningen av muslimer som tar imot Jesus i våre dager. Dette er en innhøstning vi ikke har sett maken til i historien. I verdens største muslimske land, Indonesia regner man nå med 20–30 prosent av en befolkning på 260 millioner nå er kristne.

I Iran skjer kanskje den sterkeste vekkelsen i Midtøsten, hvor flere millioner nå er Jesu etterfølgere. Dersom denne vekkelsen fortsetter, kommer den før eller senere til å kullkaste hele det shiamuslimske prestestyret.

Vi er vitne til en ny epoke i Midtøsten.