Muslimhets og antisemittisme

Nei, vi trenger ikke å oppmuntre kristne, Jesus-troende nordmenn til ytterligere forsvar av islam. Kirken tar seg av det.

Kirkehistoriker Peder-Martin Idsøe Liland mener at kristne har ansvar for å gå ut mot muslim-hets og antisemittisme (Dagen 6. juli). Dette synes meg å være et minimalt problem i kirken nå. Tvert imot er kirken meget vennlig stemt mot både jøder og muslimer.

Det finnes endog prester som lager andaktsbøker sammen med muslimer, og det holdes fellesgudstjenester med dem. Muslimer ansettes på MF.

I de kristne avisene, og i Aftenposten og Klassekampen, er det mange innlegg som i religionsdialogiens navn er både milde og vennlige mot jøder og liberale muslimer. Men jeg har sett og hørt mange krasse innlegg fra muslimer mot oss kristne.

Vi er polyteister, og vår tro på at Jesus er den oppståtte Guds sønn må forkastes. Noe av vår åndelige bakgrunn har vi felles med jødene, og vi kan lære mye av dem. Dessverre tror heller ikke de på Jesus, men de har for lengst sluttet å angripe oss kristne.

Muslimenes trosgrunnlag, derimot, har vært langt mer fordømmende av kristendommen helt fra starten av islam. At enkelte liberale muslimer er med på kirkens «fellestilbedelser», og religionsdialog veier ikke opp mot alle de konservative muslimenes forskjellige utfall.

Den som vil skaffe seg en førstehånds-gjennomgang av dette, anbefales å lese Tom Hollands glimrende historie-gennomgang: «In the shadow of the Sword». Mens Kristendommen er upolitisk, er islam politisk i høyeste grad. Kunnskapsrike og dristige kristne bør ikke vike unna diskusjon med den religionen som har vunnet fram i skyggen av sverdet.

«Tro på tvers», er en bok skrevet av en prest og en muslim. Den er trolig et uttrykk for kirkens standard-holdning til muslimer og islam. Begge forfatterne er ansatte ved MF, ikke bare presten Gylver, men også muslimen Ishaq. MF har og har åpnet seg for religiøs pluralisme og religionsdialog, som jo er et satsningsområde for den norske kirke. Den har beveget seg fra eksklusivisme (Jesus er den eneste vei til frelse), via inklusivisme (andre religioner har andre veier til Gud enn Jesus) og til pluralisme (de fletse relogioner er like sanne).

Her er religionsdialogen dominerende. Da eksklusivismen forsvant, ble misjon nærmest meningsløs. Innser ikke kirken og islam (representert ved Gylver og Ishaq) at det er fundamentale forskjeller som det ikke er mulig å harmonisere uten å gjøre vold på religionenes egenart? I kristendommen åpenbares Gud gjennom Jesus, mens i islam åpenbares Allah, ikke gjennom noe menneske, men gjennom sin ufeilbarlige skrift i Koranen, slik den ble gitt til Mohammed.

Nei, vi trenger ikke å oppmuntre kristne, Jesus-troende nordmenn til ytterligere forsvar av islam. Kirken tar seg av det.