Skammelig av FN

FN-systemet produserer endeløse fordømmelser av Israel i ulike organ.

23. desember vedtok FNs sikkerhets råd resolusjon 2334 som de facto fordømmer jødisk bebyggelse i Judea og Samaria, kalt Vestbredden. Resolusjonen ble vedtatt under artikkel 6 og er således ikke bindende, men et uttrykk for Sikkerhetsrådets syn.

FN-systemet produserer endeløse fordømmelser av Israel i ulike organ. FNs menneskerettighetsråd står fremst i denne rasistiske behandlingen av den eneste nasjonen i verden hvor flertallet av statsborgerne er jøder. Den forholdsmessige sammenhengen mellom fordømmelsene av Israel og resten av verdens nasjoner er irrasjonell og ute av alle proporsjoner.

Under den 70. sesjonen for FNs generalforsamling i 2015 ble Israel singlet ut og fordømt i 20 resolusjoner, mens resten av verden ble kritisert i 3 resolusjoner. Av disse tre resolusjonene var 1 mot Syria, 1 mot Nord-Korea og 1 mot Iran. Ikke et ord mot land som Kina, Cuba, Egypt, Russland, Pakistan, Saudi-Arabia, Yemen, Sri Lanka eller mot noen andre land som massivt bryter menneskerettighetene.

Generalforsamlingens 71. sesjon i 2016 gjentok den samme forestillingen. Også i fjor ble Israel fordømt i 20 resolusjoner, mens resten av verden ble kritisert i til sammen 6 resolusjoner. 3 mot Syria, 1 mot Iran, 1 mot Nord-Korea og 1 vedrørende Krim-halvøya.

Eksemplene ovenfor illustrer med tydelighet hvilken slagside FN operer med når vi kommer til Israel. Her hjemme sier ofte våre politikere at vi må «følge FN-sporet», men når det kommer til Israel er dette et blindspor.

Det er imidlertid første gang på flere tiår at Sikkerhetsrådet kommer med en slik resolusjon som resolusjon 2334 mot Israel. Årsaken er blant annet at USA ved tidligere anledninger har lagt ned veto. Det var fryktet i lengre tid at Obama-administrasjonen ville etterlate seg et slikt utspill før avgangen 20. januar.

Det er noe symptomatisk over det hele når vedtaket bejubles av terrorister og jødehatere. Talsmann for Hamas, Fawzi Barhoum uttalte følgende: «Hamas berømmer statene som har uttrykt motstand mot den israelske okkupasjonens aggressive bosettingspolitikk.» Den iranske støttede Islamsk Jihad ønsket også resolusjonen velkommen: «Nå kan Israel bli isolert og boikottet, samt tiltalt på den internasjonale arena for alle sine forbrytelser.»

FNs opptreden applauderes av dem som ønsker Israel bort fra kartet, samtidig er det gjennomgående historieløshet som preger organisasjonen.

Når Israel anklages for å okkupere palestinske områder er dette forankret i en meningsløs fremstilling av historien. Før Første verdenskrig eksisterte ingen av statene i dagens Midtøsten, store deler av området var underlagt det tyrkiske imperium. Det var først i kjølvannet av verdenskrigen at de ulike statene ble etablert, så også Israel.

Den folkerettslige forankringen for opprettelsen av staten Israel pågikk over flere år. I 2017 feirer vi 100 års markeringen for Balfour-erklæringen som uttrykte den britiske regjeringens støtte til et hjemland for det jødiske folk. Dette ble på mange måter startskuddet for den etterfølgende politiske prosessen som kulminerte med Israels opprettelse i 1948.

Under fredsoppgjøret etter Første verdenskrig ble Palestina-mandatet vedtatt under San Remo-konferansen 24. april 1920. Folkeforbundet bekreftet Palestina-mandatet 24. juli 1922, dette ble gjeldende folkerett og inkluderte Judea og Samaria (Vestbredden) samt Gaza. I artikkel 6 het det at mandatmakten skulle legge til rette for «tett bosetning av jøder» i dette området.

Ingen andre nasjoner enn Israel har noen rett til dette området, heller ikke PA eller PLO. Imidlertid ble Vestbredden ulovlig okkupert av Jordan da de angrep Israel i 1948, denne ulovlige okkupasjonen opphørte under Seksdagerskrigen i 1967 da området kom under israelsk kontroll.

Påstanden om at Israel okkuperer palestinske områder er historieløs, området er under internasjonal lov et hjemland for det jødiske folk og har aldri vært under palestinsk suverenitet.

Oslo-avtalen ikke bare aksepterer jødisk bebyggelse i dette området, den oppmuntrer til det.

I Israel bor det 1,7 millioner arabiske statsborgere med fulle rettigheter. Hvorfor i all verden kan ikke jøder bo blant arabere dersom det nå skulle bli en arabisk stat i fremtiden i dette området?

I 1938 deltok representanter fra 32 land i en konferanse i den franske byen Evian, der spørsmålet om det økende antallet jødiske flyktninger ble behandlet. Tilstede var 63 NGO-er og et internasjonalt pressekorps på 200 journalister. Av de 32 landene var det kun Den dominikanske republikk som sa seg villig til å ta imot flere flyktninger. Konferansen beseglet jødenes skjebne i Europa, nazityskland oppfattet budskapet: «Man kan gjøre hva man vil med jødene, ingen bryr seg om dem.»

I løpet av 2000 år med landflyktighet har jøder blitt fordrevet i århundre etter århundre. I dag presser internasjonale krefter på for å drive jøder bort fra deres historiske hjemland, dette forsøket på etnisk rensning er uakseptabelt.