HOLOCAUST: I dag spør vi: «Seks millioner – hvordan var det mulig?» Men tør vi fortsette å spørre, er neste spørsmål: «Hvordan er det fortsatt mulig at hatet mot det jødiske folk ennå eksisterer?» skriver Elisabeth Levy. På bildet ser vi Israels president Reuven Rivlin under Holocaust-dagen 24. april i år.  Foto: Foto: Amir Cohen, AP Photo/NTB scanpix

Aldri mer...!

mandag 8. mai 2017

Samfunn

Klokka slår ti. Sirener lyder høyt og skjærende over hele landet. Israel stopper helt opp for to minutter. Et yrende folkeliv og støyende trafikk fryses momentant. Det hele ser ut som et stillbilde. Seks millioner jøder minnes i dag. Det er Holocaust-dagen. To minutter, en evighet i tiden, til minne om alle dem som døde. De seks millionene vil alltid være en del av den jødiske hukommelse, en del av det å være jøde, deres identitetsmarkør.

I 2005 bestemte FN at 27. januar skulle være den internasjonale Holocaust-dagen. I Israel derimot markeres minnedagen for Holocaust og også for falne soldater uken før nasjonaldagen. Minnedagen for de seks millionene og minnedagen for de nå snart 24.000 falne soldatene siden 1948, må gå forut for gleden og feiringen. Kun med denne dystre bakgrunnen kan gleden slippes løs og Israel feire sin 69. nasjonaldag. Det er ofte prisen som bestemmer verdien.

I Israel er Holocaust ikke et abstrakt begrep. Mange overlevende fra Holocaust bor iblant oss, selv om det tynnes ut i rekkene. I dag bor det seks millioner jøder i Israel, like mange som dem som mistet livet under krigen. «Vi bærer alltid med oss disse seks millionene. Vi har alle et nummer på armen. Vi må huske og ikke glemme», sa Israels president Reuven Rivlin under minnemarkeringen på Holocaust-museet Yad vaShem. Navnet på museet er hentet fra profeten Jesaja 56,5: «dem gir jeg en minnetavle og et navn». Museet er beskrevet som Israels hjerte og sjel.

Alle mennesker har et navn, ikke bare et nummer. Nummer A2459 var bare 4 ½ år gammel da krigen var over. Han hadde overlevd, men som den eneste i sin familie. Men Peter Grinfield som i 1945 var helt alene i verden, lever i dag i Israel med både barn og barnebarn.

Dagen før Holocaust-dagen hadde vi vært en tur i Tel Aviv. Ved enden av markedsgaten der vi gikk, satt det en gammel mann og tigget. På plakaten ved siden av ham sto det kun et ord: «Holocaust-overlevende.» Jeg kjente en ubehagelig følelse stige opp i meg. Var det virkelig mulig? Hadde han overlevd grusomhetene for å ende opp her på gata for å tigge? Det er en stygg kjensgjerning at mange av de overlevende lever i fattigdom i dagens Israel, noen til og med under fattigdomsgrensen. President Rivlin tok opp dette problemet i fjorårets tale på Holocaust-dagen, men lite eller intet er skjedd. Snart har vi ikke noen iblant oss lenger. De siste vitnene er nå svært gamle.

I uken mellom Holocaust-dagen og Minnedagen for falne soldater blir vi hentet av en ung pilot. Vi skal til Mitspe Ramon, en flybase i det sørlige Israel. Vi er invitert til en minneseremoni over falne soldater i det israelske flyvåpenet. I løpet av seremonien blir navnene på falne soldater fra denne flybasen lest opp. De siste årene har ikke vært gode. Flere liv har gått tapt. Det er dødsstille i salen mens to flygere vekselvis leser opp navnene på de falne mens bildene av dem vises på storskjerm. Luften i salen er til å ta og føle på. Det er savn, tårer, liv som er blitt sprengt i stykker, foreldre som aldri kom seg helt til hektene igjen. Savnet ble for tungt å bære.

En av kveldens talere er en far som nå hadde mistet to sønner, en i marinen og nå en i flyvåpenet. Sorgen, savnet og sinnet kunne ikke skjules. Jeg tenkte at noen mennesker blir rammet utrolig hardt. Var dette prisen noen måtte være villig til å betale for at Israel skulle være et nogenlunde trygt land å bo i? En strofe fra Nordahl Griegs dikt «De beste» (1942) dukket opp i min hukommelse mens bildene og navnene på soldatene, de aller fleste unge gutter som hadde hatt hele livet foran seg, passerte foran øynene mine: «De beste blir aldri vår fremtid, de beste har nok med å dø.»

Døden og livet. Kontrastene var sterke denne kvelden. Og hvert menneske var unikt og hadde et navn, den døde var noens sønn, datter, bror eller søster, noen var også noens far og ektefelle. Seks millioner døde og så i tillegg nesten 24.000 falne. Tallene ble for store, tankene klarte ikke helt å bli tenkt til ende.

Vinden blåste kaldt da vi kom tilbake til Jerusalem sent på kvelden. Det hadde vært så varmt i forrige uke, men uken for minnedagene pleide å være kald. Det var som om naturen også tok del i savnet og smerten. Kulden satt i kroppen, og jeg tenkte: «Aldri mer.» Men jeg kunne ikke unngå å spørre meg selv om vi har lært av historien. Eller var det heller kanskje slik at det forsatt var et jødehat å bekjempe? I dag spør vi: «Seks millioner – hvordan var det mulig?» Men tør vi fortsette å spørre, er neste spørsmål: «Hvordan er det fortsatt mulig at hatet mot det jødiske folk ennå eksisterer?»

Et sted i Talmud står det: «Den som har reddet et menneskeliv, er som om den har reddet en hel verden.»

Men etter uken med minnedagene, skal det feires. Etter sorgen følger gleden. Israel skal feire sin 69. nasjonaldag.