Å be sammen - eller juletrær til besvær

Det er ikke ulikhetene som skaper konflikter, men det er mangelen på kjærlighet.

Mørket begynner å smyge seg inn langs Jerusalems gamle murer. Solen vil snart si takk for seg. En gang for lenge siden ville de fleste ha skyndet seg innfor bymuren for å komme i sikkerhet. I dag er det motsatte tilfelle. De fleste skynder seg ut av gamlebyens trange smug og gater når mørket faller på og basarene lukker. Men denne ettermiddagen mellom jul og nyttår er det en gruppe mennesker som møtes ved Jaffa-porten, en av inngangene til Jerusalems gamleby.

Gruppen er på vei inn gjennom porten til et av sine vante samlingssteder. Både kippaer, nonneslør og muslimske hodeplagg skimtes i mengden. – Hvem er de så disse menneskene som møtes en gang i måneden i skumringstimen? Hva bringer dem sammen? Og hvor er de på vei?

Gruppen går samlet inn i gamlebyen, svinger til høyre inn i det armenske kvarteret og videre i retning Sionhøyden. De passerer Dormition Abbey, der Maria ifølge tradisjonen sovnet inn, og setter kursen videre mot en bygning som holdes hellig av både muslimer, jøder og kristne. Den gamle bygningen der gulvet kan dateres helt tilbake til det første århundret e.Kr., rommer ifølge tradisjonen både kong Davids grav og Øvresalen, stedet der Jesus holdt sitt siste måltid med disiplene.

Gruppen klatrer opp alle trappene forbi kong Davids grav og forbi Øvresalen og helt opp på taket. En flott utsikt utspiller seg for deres øyne i solnedgangen: I sør Betlehem i det fjerne, mot nordøst tempelhøyden og Klippedomen, og enda lenger mot nord Oljeberget og Mont Skopus med Det hebraiske universitetet. Hellige steder for både jøder, kristne og muslimer. Og gruppen som har samlet seg på taket denne ettermiddagen representerer også alle de tre Abrahamittiske religionene. Den flotte utsikten i solnedgangen kan lett bedra, for denne «idylliske» utsikten skjuler et av verdens mest eksklusive steder der flere religioner kjemper om plassen.

Men gruppen er ikke kommet hit for å kives. Når solens siste stråler gylder over Jerusalems murer, samler gruppen seg til bønn. De kaller seg «Praying together in Jerusalem» (Å be sammen i Jerusalem), og alle de tre monoteistiske religionene er representert. De har bestemt seg for å be fast om fred for Jerusalem. De ber om en konstruktiv løsning på en altfor lang konflikt i byen som bærer ordet «fred», shalom, i sitt navn.

Gruppen begynner med en kort felles samling før den deles inn i tre bønnegrupper etter religionstilhørighet. Nettopp denne uken er spesiell. Det er jødisk Hanukkah-fest, det har nettopp vært kristen julefeiring og for litt lenger siden var det muslimsk festdag for Muhammeds fødsel.

En stille bønn og sang høres fra gruppene på forskjellige språk. På stedet for pinseunderet forstår alle uansett språktilhørighet bønnene som stiger opp til den Allmektige fra taket her på Sionhøyden. Gruppen er alene på taket nå når mørket har senket seg. Turistgruppene har takket for seg og vil ikke komme igjen før i morgen.

Det er slutten av desember, og temperaturen synker raskt etter solnedgang. De tre gruppene samles igjen etter endt bønn og sang, og en liten medbragt Hanukkah-stake blir tatt fram. Det er seks lys av åtte som tennes i kveld. Lysene fra staken lyser opp den mørke kvelden. Små skjelvende lysflammer som vitner om at lyset en gang seiret over mørket. Underet skjedde, selv om det var de få mot de mange, de svake mot de sterke. I lysskjæret fra Hanukkah-staken lyder sangen «Donna nobis pacem» på latin og så på hebraisk – «gi oss fred». En liten gruppe mennesker i bønn, kanskje også få mot de mange, svake mot de sterke. Men likevel en stille stemme som løfter seg mot himmelen i den nå mørke kveldstimen.

Etter avsluttet bønnesamling tusler jeg hjemover, ut av gamlebyen, ut av Jaffaporten, og jeg tenker over hva jeg har vært med på. Så mange og høyrøstede stemmer høres i denne byen. Kanskje er likevel denne stemmen, som er mer lik en stille susen i en skjør stillhet, noe som kommer Guds hjerte nær.

Denne stemmen fra taket står i kontrast til «julekrangelen» som har herjet Jerusalem den siste tiden. Jerusalems rabbinat har utstedt en advarsel til alle byens hoteller om forbud mot juletrær. Blir et juletre satt opp, blir hotellets Kosher-sertifikat inndradd (sertifikatet er et godkjennings-stempel for at hotellet følger jødiske matforeskrifter). Hotelleierne står på sitt og sier at juletrærne er for de kristne pilegrimene som kommer til byen nå i desember måned. Rabbinerne hevder på sin side at «pynting av juletrær» ikke er «kosher». Så kan man jo lure på hva pynting og matforeskrifter har til felles?

Nå har det heldigvis vært jødiske motstemmer til forsvar for juletrærne. Og Israels hovedrabbinat har overstyrt Jerusalem rabbinatets trusler. Men hva er det så som skaper slik uenighet og mangel på respekt blant oss? Hvor er enheten og rausheten overfor andre troende? Det er ikke slik vi ofte tror at det er likheten som skaper enhet. Det er ikke ulikhetene som skaper konflikter, men det er mangelen på kjærlighet.

Respekt er en av kjærlighetens fineste egenskaper. Kjærligheten kan forvandle ulikhetene til harmoni. Kjærligheten kan til og med vokse ut av ulikhetene.

Ved inngangen til 2017 er det mange mørke skyer som truer både for Midtøsten og for mange andre steder i verden. Min bønn her fra Jerusalem er at vi som nettopp har feiret Fredsfyrstens komme, skulle bestrebe oss på å være «mennesker av god vilje» – som bidrar til at lyset kan seire over mørket på vår lille blå klode.

Med ønske om et fredens år 2017.