Men innen evangelisk kristendom strides det fortsatt om kristensionismen egentlig er bibelsk eller en kultisk vranglære, skriver Leif Gullberg.  Foto: Ronen Zvulun, Reuters/NTB Scanpix

Guds ambassadører

Author picture

mandag 4. april 2016

Dette innlegget er en respons på "Israels nøkkelrolle"

Samfunn

Kristensionisme bør ikke forveksles med vanlig sionisme; men er egentlig en lære innen kristenheten som støtter den sekulære sionismen.

Som representant for Den Internasjonale Kristne Ambassade i Jerusalem (IKAJ/ICEJ) hefter naturlig nok Øyvind Juliussen for ambassadens syn og holdning til enhver tid, en rolle han forøvrig synes å skjøtte på et forbilledlig vis. Leif A. Wellerop kunne knapt fått en bedre etterfølger.

For uinnvidde, så står IKAJ som en av de fremste representanter for det som betegnes som kristensionisme. Kristensionisme går i korthet ut på en tolkning av profetier i GT (og med få unntak er det kun GT man forholder seg til) om at Israels opprettelse i 1948 er i pakt med Guds landløfter til jødene, og at vi som kristne har et ansvar om støtte til jødenes rett til å bo i landet.

Som et argument for dette siteres gjerne en del vers fra GT, som f.eks. fra Jesaia 43 (“..Fra Østen vil jeg la din ætt komme, og fra Vesten vil jeg samle deg. Jeg vil si til Norden: Gi dem hit, og til Syden: Hold dem ikke tilbake, la mine sønner komme fra det fjerne og mine døtre fra jordens ende..”).

Videre hevdes det at bare nasjoner som støtter dagens Israel vil bli velsignet og de som ikke støtter Israel vil bli forbannet med utgangspunkt i 1. Mos 12:3: (“..jeg [Gud] vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne..”). Tanken og doktrinen er også at Jesu gjenkomst kan ikke finne sted før staten Israel er opprettet, selv om det ikke finnes noe overbevisende argument for slikt i NT.

Litt historie

“Vi har ingen bedre venner og allierte enn de som sitter i denne salen”, sa statsminister Benjamin Netanyahu i 1998 til 3000 evangeliske kristne under en israelkonferanse i Washington. Uttalelsen falt dagen etter at Netanyahu hadde blitt oppfordret av president Clinton til å gi Vestbredden tilbake til palestinerne i bytte mot fred. Netanyahu visste at skulle han få støtte for sin høyrepolitikk var det ikke hos Clinton, men hos “movers and shakers” i den amerikanske evangeliske leiren.

I 1980 grunnla en stor gruppe kristne fra hele verden IKAJ. Initiativet ble tatt etter at det ble klart at verdens nasjoners ulike ambassader ikke ville ta konsekvensene av Israels påstand om at Jerusalem var landets udelte hovedstad, og som konsekvens hadde flyttet derfor sine ambassader fra Vest-Jerusalem til Tel-Aviv. På den tiden var i Norge ikke ukjente Jan Villem van der Hoeven fra Holland kurator ved Jesu grav i Jerusalem en av initiativtagerne.

Hovedmålsettingen var krystallklar: Å vise solidaritet med jødenes 3000 år gamle krav på Jerusalem som jødenes by. I løpet av årene fra 1980 er organisasjonen en av verdens største kristne sionistorganisasjoner, representert i mange land, og med en stab fast ansatt ved “ambassaden” i Jerusalem.

Men den nye organisasjonen hadde flere ambisjoner. Ett av dem var å medvirke til forsoning mellom jøder, kristne og muslimer. De skulle i tillegg være et vitnesbyrd fra alle kristne rundt omkring i verden som ønsket å støtte Israels overlevelseskamp. Like viktig var målsettingen om at ambassaden skulle være et informasjonssenter for israelske anliggende og hendelser som var av felleskristen interesse. Til sist, men ikke minst, skulle organisasjonen delta i prosjekter av økonomisk og sosial karakter i Israel.

Det hele begynte så lovende med at IKAJ fikk overta den gamle chilenske ambassaden. Johan Luckoff fra Sør-Afrika ble ansatt som daglig leder, og flere “ambassader” ble opprettet i flere land, herunder Norge. Leif A. Wellerop var med helt fra begynnelsen og har med stø hånd utrettelig ledet den norske avdelingen helt fram til han gikk av for noen få år siden. Han er sammen med Øyvind Juliussen blitt den norske prototypen på en kristensionist.

Etableringen av IKAJ - eller ICEJ som forkortelsen er på engelsk - skjedde omtrent samtidig med at den første Løvhyttefestivalen ble arrangert. Ganske tidlig begynte både Luckoff og van der Hoeven å legge press på den amerikanske og mest innflytelsesrike avdelingen om å engasjere seg i politisk lobbyvirksomhet, ikke minst vedrørende de jødiske bosettingene på Vestbredden, som den gang var bare en brøkdel av hva de er idag. De ønsket også at det skulle drives lobbyvirksomhet for å stanse amerikansk militær støtte til nasjoner som var israelfiendtlige, noe som forøvrig ikke fant gehør hos andre avdelingsambassader, som mente at engasjementet ikke burde strekke seg ut over å drive ren informasjon.

IKAJ valgte å ignorere protestene, og inngikk en allianse med det daværende minipartiet Likud i Israel samtidig som de protesterte mot en del forslag som kom fra det israelske arbeiderpartiet.

Etterhvert ble spenningen så uholdbar innen IKAJ at lederne i USA, England, Frankrike, Irland og New Zealand møttes for å diskutere problemet. Jan Willem van der Hoeven hadde nå sluttet som kurator og begynt i full stilling i IKAJ, men hans etterfølger, oberst O. Dobbie, ba seg fritatt fra sine verv ved IKAJ. De internasjonale lederne opplevde at de ble satt i miskreditt og at de tapte troverdighet blant de evangeliske kirker og menigheter i Israel såvel som blant israelske politikere. En beklemmende følelse av at IKAJ nå var blitt en politisk røst i stedet for en evangelisk basun la seg som et teppe over bevegelsen. Bibellæreren Derek Prince uttrykte bekymring. Det samme gjorde Lance Lambert. Begge disse flyttet etterhvert til Israel.

Jan Willem van der Hoeven vektla også sterkt det bibelsk-profetiske aspektet, og hevdet at Israels opprettelse og eksistens var et endetidstegn. I stedet for å engasjere seg i evangelisering blant muslimer ble hovedfokus rettet mot “trøst av Israels folk”, noe som igjen skapte problemer i menigheter hvor man ikke skiller mellom jøder og arabere.

Men det stanset ikke her. IKAJ begynte nå å insistere på at man ikke måtte tale om Jesus for å unngå å støte jødene. Men hverken den sekulære pressen eller de ortodokse jødene lot seg lure, og begynte å anklage ambassaden for å drive en dekkoperasjon for å kristne Israel. En reporter fra Jerusalem Post konfronterte en av lederne ved IKAJ og spurte: “Dere sier at dere er her bare for å vise kjærlighet til jødene. Men håper dere ikke innerst inne at vi ved dette vil vende oss til Kristus? Hvorfor ikke proklamere åpenlyst at dere tror at jøder må ta imot Jesus for å komme til himmelen?”

Den endrede holdningen hos IKAJ skuffet mange. For instruksjonene var klare: De som nå åpenlyst proklamerte Jesus som Herre og eneste vei til frelse kunne ikke lenger representere ambassaden. Av frykt for jødene. Resultatene uteble ikke. Visjonen om IKAJ som så mange hadde omfavnet falt i grus, og flere ambassadeavdelinger tok farvel, herunder den største - USA. Luckoff og van der Hoeven tok til motmæle og anklaget den britiske avdelingen for “mytteri”.

Jan Willem van der Hoeven forlot IKAJ etterhvert og startet International Christian Zionist Center - The Christian Agency for Israel (CZCI) i Jerusalem. IKAJ (ICEJ) er i dag vertskap for den årlige Løvhyttefesten i Jerusalem hvor det fortsatt strømmer til flere tusen mennesker fra hele verden. Stornasjonen Brasil og lille Norge har til tider kjempet om førsteplassen om å være den største “leverandøren” av besøkende. IKAJ i Jerusalem ledes i dag av tyskfødte Jürgen Bühler. Ambassaden er fortsatt høyst oppegående, og er engasjert i kampen mot antisemittisme, assistanse for jøder i diasporaen til å flytte til Israel, sosialt nødhjelpsarbeid blant immigranter samt informasjonsarbeid om Israel i andre land.

Den farlige kristensionismen

Kristensionisme bør ikke forveksles med vanlig sionisme; men er egentlig en lære innen kristenheten som støtter den sekulære sionismen. Uttrykket ‘kristensionist’ ble angivelig først benyttet av sionismens far, Theodore Herzl, da han en gang beskrev sin kristne venn og grunnleggeren av Røde Kors, Henri Dunant, som var en av de få ikke-jøder som fikk delta på First World Zionist Congress på slutten av 1800-tallet. Men innen evangelisk kristendom strides det fortsatt om kristensionismen egentlig er bibelsk eller en kultisk vranglære. Colin Chapman skriver i sin bok ‘Whose Promised Land?’: “Det er vanskelig å tenke seg en annen situasjon noe sted i verden hvor politikk er blitt så nært knyttet til religion, og hvor skriftsteder har hatt en slik enorm virkning på politiske handlinger.”

Av denne grunn er også kristensionismen blitt nærmest storindustri. En av de store amerikanske organisasjonene skilter, CUFI (Christians United For Israel), med over 2,5 millioner medlemmer. Bare her i Norge finnes en rekke slike organisasjoner.

Hvorvidt alle disse organisasjoner og grupper er levedyktige de neste 10-20 år til gjenstår å se, men spesielt blant yngre kristne (-50) skjer det en oppvåkning fra den sionistiske rusen til et mer edruelig forhold. Påstander om hva enkelte bibelvers betyr blir etterhvert vanskeligere å svelge. Løfter fra talerstoler om ting som skal skje i nær fremtid innfris ikke. (Tidl. IKAJ-representant Arvid Bentsen sa f.eks. i 2010 at den magnetiske nordpolen var i ferd med å snu jorden rundt; astronomer fra NASA hadde funnet en Davidsstjerne langt ute i himmelrommet; at solen, månen og alle planeter ville snart stå på én linje hvorpå alle vulkaner på jorden ville få utbrudd og etter fire år ville alt liv på jorden være utryddet. NASA visste angivelig datoen men ville holde det hemmelig.) 

Til sist, men ikke minst, blir spørsmålet om hva som skjer på den politiske fronten i Israel og konflikten der. Hvis det samme skjer med jødene som er bosatt i Judea og Samaria som det skjedde i Gaza? Eller at Jerusalem også blir hovedstad i Palestina? Den teologiske skråsikkerheten mange har i disse spørsmål kan lett bli satt på en stor prøve.

IKAJ er et skoleeksempel på hvor komplisert det er å kombinere politikk, profeti, og evangelium. Eller å kombinere gammeltestamentlige landløfter med nytestamentlig tankegang om en ny tidsalder under Jesu herredømme.

Et av kristensionismens virkelig store problemer - men som sjelden adresseres - er at den dypest sett er antisemittisk (noe de forøvrig ofte anklager sine kritikere for å være). For en del av læren går ut på at når Armageddon-slaget kommer, vil også profetordet fra Sakarias 13:8 fullbyrdes og 2/3 av jødene i landet omkomme. På tross av dette, er en av hovedagendaene til kristensionistene å få flest mulig jøder fra verdens fire hjørner hjem til Israel. Nå er imidlertid en del kristensionistiske grupper i ferd med å revidere en del fortolkninger av profetier fra GT om Israel, men hvorvidt ICEJ (og dermed IKAJ) har begynt denne prosessen, vites ikke.

Det er mulig IKAJs første ambassadør, Johann Luckhoff, hadde rett når han en gang sa: “Vi innser at å splitte kan være i Guds rikes interesse.” For å splitte kristenfolket har IKAJ lykkes med til gangs, et folk som idag er delt i to hovedgrupper - kristensionister og det som sistnevnte gruppe foraktelig kaller “erstatningsteologer”.