Det beste for kyrkje og samfunn

Det viktigaste området er ikkje spørsmålet om kyrkja sitt forhold til staten med tanke på statskyrkje eller frikyrkje. Det som er langt viktigare er kva som er kyrkja og kva som er staten si oppgåve.

Det er mange aspekt knytt til forholdet mellom kyrkje og samfunn.

Det viktigaste området er ikkje spørsmålet om kyrkja sitt forhold til staten med tanke på statskyrkje eller frikyrkje. Det som er langt viktigare er kva som er kyrkja og kva som er staten si oppgåve.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I luthersk teologi er det utmynta i toregimentslæra. Då vert ikkje spørsmålet berre kva som tener kyrkja best, men like mykje på kva måte kyrkja kan tena samfunnet på. Enda meir spissa vert spørsmålet om korleis vi som kristne skal tena kyrkja og staten på beste måten, fordi vi tilhøyrer begge regimenta.

I fjor kom det ut ei bok i Danmark med tittelen «National kristendom til debat». Det er like aktuelt her i landet som i nabolandet.

Problemstillinga vert historisk drøfta med utgangspunkt i den romerske keisaren Konstantin på 300-talet. Det vert talt om den førkonstantinske perioden der den kristne kyrkja var ein minoritet og vart forfylgd, den konstantinske perioden der kyrkje og stat spelte på lag, og den etterkonstantinske perioden som har vakse fram etter opplysningstida, der staten i stor grad er sekularisert.

Det er stadig fleire som hevdar at det er bra at kyrkja har mista makt og privilegier, og at vi på mange måtar er tilbake til tida før Konstantin. Med tanke på kyrkja og hennar oppdrag kan det vera mykje i det, men det er eit stort spørsmål om det er godt for samfunnet og staten.

Professor Oskar Skarsaunes avkjedsførelesing ved MF er attgjeva i den danske boka, og her konkluderer Skarsaune med at det beste vi kan vona på, er at religionar, konfesjonar og livssyn får full trusfridom, og «mer enn dette bør vi ikke ønske oss heller». Skulle sekulariseringa vippa over i totalitær sekularisme utan trusfridom, viser historia oss at heller ikkje det fører til kyrkjas død.

Dette er korrekt så lenge ein berre tenkjer på kyrkja, men det vert feil om ein også spør seg kva som er best for folk og samfunn. Dersom vi trur at Guds vilje, slik denne kjem til uttrykk i dei ti boda og i skaparordningane, er god for alle menneske, kan det ikkje vera det same kva verdiar som styrer samfunnet.

Vi har sett nok av ideologiar, som nazismen og kommunismen, som er skadeleg for folk. Ei reint ateistisk og sekulær tenking vil ikkje vera godt for folk og land. Det vil heller ikkje dei ulike religionane sitt menneskesyn og si samfunnsforståing vera, aller minst eit shariastyre. Skaden i at kristendommen har mista posisjon i samfunnet viser seg tydeleg når det gjeld ekteskapet og det ufødde barnet.

Ut frå trua på Gud som skaparen og ut frå at staten er Guds regimente, kan vi som Guds folk ikkje trekkja oss tilbake frå samfunnet og berre spørja kva som tener kyrkje og misjon best. Vi må også spørja kva som tener folk best i samfunnet, og så må vi arbeida for det innan dei ordningane Gud har gjeve. Her har også kyrkja ei profetisk rolle å spela.