Israel, folkeretten og okkupasjon

Mælands okkupasjonstese har ikke folkeretten på sin side, men det har Israel. Judea og Samaria er folkerettslig helt legitimt Israels jurisdiksjon.

Det er en debatt som aldri synes å ta slutt i denne verden, og det er den maniske opptattheten med Israels legitimitet og rett, eller manglende rett, til å leve i fred og trygghet.

Israel har blitt, som statsminister Benjamin Netanyahu så betimelig har uttrykt det, jøden blant nasjonene. Med dette uttrykket menes at verden har en egen toleranse for løgner og demonisering rettet mot staten Israel, og uendelig tålmodighet med den kontinuerlige terror mot staten Israel og dens innbyggere.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Selv når et annet medlem av FN, i strid med FNs charter, Iran, truer et annet av FNs medlemsland med utslettelse, Israel, er det ingen reaksjoner å spore hverken i FN, hos våre hjemlige myndigheter eller i norske avisredaksjoner.

Her i Norge står Den norske kirke og Mellomkirkelig Råd i spissen for den årlige hetsuken mot Israel, også kalt Kirkeuka for Fred i Palestina, og støtter Christ at The Checkpoint, en konferanse i Betlehem annethvert år arrangert av Bethlehem Bible College.

I sistnevnte er mantraet om «okkupasjonen» kjernen i budskapet som spres. Her har palestinismen fått en religiøs innpakning, og palestina-arabernes lidelse er Israels skyld.

Den totale mangel på ytringsfrihet, trosfrihet, talefrihet og pressefrihet under den Palestinske Selvstyremyndighet har ingen fokus, og heller ikke det faktum at Israel og jødene kjemper en eksistensiell kamp for sin overlevelse.

I året for reformasjonsjubileet burde det påhvile den lutherske kirke fremfor noe å ta tydelig avstand fra Luthers anti-semittisme.

Den pensjonerte lutherske presten Jens Olav Mæland avlegger Israel en visitt i Dagens spalter mandag 23. oktober 2017. Under vignettenIsrael, folkeretten og okkupasjon fremhever han følgende anliggende:

«Da Israel i 1967 gjennom en militær aksjon inntok Vestbredden, responderte verdenssamfunnet gjennom Sikkerhetsrådet med å si at dette var en okkupasjon, og at det var i strid med artikkel 2 i FN-pakten. Israel måtte derfor trekke ut sine væpnede styrker og anerkjenne territoriets suverenitet og integritet. Artikkel 2 i FN-pakten har folkerettslig gyldighet, og erobringen av Vestbredden var derfor brudd på folkeretten.»

Mæland politiserer en resolusjon med en tolkning han ikke har hjemmel for. FN-resolusjon 242 uttrykker spesifikt en ønsket tilbakegivelse i ubestemt form «områder», fordi Judea og Samaria eller Vestbredden ikke var en selvfølgelig avståelse etter nok en forsvarskrig.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Resolusjonens anbefaling om at Israel avstår områder er fundert på sikkerhetsrealiteter i retur. Egypts president Sadat og Israels statsminister Begin inngikk fredsavtale mellom de to land, og i 1982 avstod Israel Sinai til Egypt.

Dette utgjorde over 90 prosent av territoriet tatt i seksdagerskrigen, og freden mellom de to land står til denne dag. Israel har oppfylt FN-resolusjon 242.

Israels kontroll over Judea og Samaria/Vestbredden er legitim, og hvorvidt det blir en tostatsløsning her må bli et resultat mellom partene.

Så langt har Israel vist at de ønsker fred og kan gjennomføre fred, men det kan de ikke med et regime som heller vil bygge en stat på Israels ruiner snarere enn leve side om side.

Mælands okkupasjonstese har ikke folkeretten på sin side, men det har Israel. Judea og Samaria er folkerettslig helt legitimt Israels jurisdiksjon.