Noen har alltid ment at det er noe galt med meg

Etter litt over ett år tok jeg mot til meg og spurte jeg om jeg kunne få fortsette i jobben om jeg fikk meg kjæreste. Svaret var nei.

Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg aldri tenkt at det å være homofil er galt. Selv om ordet «homo» ble brukt som et skjellsord mot meg på barne- og ungdomsskolen, har jeg alltid visst at det å være homofil er greit.

Jeg begynte som smått, på ungdomskolen, å bli klar over at skjellsordet som ble brukt mot meg faktisk var min identitet. Jeg husker det var sårt. Først og fremst fordi jeg ikke kunne forstå hvorfor det var et skjellsord, men også fordi jeg ikke forstod hvorfor jeg skulle pirkes på eller bli sett ned på.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det ble tre lange år før jeg flyttet ut av bygda og begynte på en internatskole noen timer hjemmefra. Ett sted hvor ingen kjente meg fra før og et sted hvor de kanskje ikke brukte homo som skjellsord.

Jeg hadde én bekymring, internatskolen var kristen.

Bekymringen var legitim fordi reglene tilNormisjon, som var og er eier av skolen, har regler som sier athomofile ikke kan arbeide på denne arbeidsplassen om de lever ut sin seksuelle legning.

Slike regler og holdninger finner raskt veien til skolens elever. Jeg husker jeg ringte hjem noen få uker etter at jeg hadde begynt på skolen og fortalte til mor og far at jeg var homo slik at jeg kunne si det til alle andre etterpå.

Det ble ikke slik. Frykten for ikke å bli akseptert av skolens ansatte, lærere og andre voksne var for stor. Allikevel var jeg fortsatt sikker på at det ikke var noe galt med meg.

Ser jeg bort fra denne frykten, var tiden som elev på denne skolen en fantastisk tid. Mobbingen sluttet, og jeg ble kjent med andre som også bar på samme hemmelighet.

I løpet av de tre årene jeg var elev der, kom jeg gradvis mer ut av skapet. Ironisk nok var en av disse seansene med Morten Abels strofe «You don´t have do be gay to make your friend feel good ok» som bakgrunnsmusikk. Det var en seanse med latter, tårer og glede. Jeg opprettet en profil på nettstedet Gaysir og var så å si ute av skapet.

Etter jeg var ferdig som elev, ble jeg ansatt på samme skole. Jeg bodde i tillegg på området, og arbeidet mye med å arrangere ting på kvelden for elevene som bodde på internatet. Jeg var klar over reglene om homofili, men klarte ikke å forstå at det faktisk var slik, at det ble håndhevet like strengt som det var formulert. Jeg var kanskje godtroende, men jeg tenkte at «Eivind, du har jo vært elev i tre år og nå jobber du her, selvfølgelig blir du ikke sparket om du får deg kjæreste».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men frykten for at det likevel skulle være sant, gjorde at jeg lukket meg gradvis mer inn i skapet, slettet profilen på Gaysir og erstattet den med en skjult profil, samtidig som jeg levde i skjul for alle unntatt mine nærmeste venner og familie.

Jeg visste fortsatt at det ikke var noe galt med meg, men det var slitsomt å leve i skjul og jeg syntes det var urettferdig. Etter litt over ett år tok jeg mot til meg og spurte jeg om jeg kunne få fortsette i jobben om jeg fikk meg kjæreste. Svaret var nei. Jeg valgte å slutte og flytte. Igjen.

Det var godt å flytte vekk fra det å både bo og jobbe på samme sted, samme sted som man ikke kunne være seg selv. Jeg flyttet til Tønsberg, og kom endelig helt ut av skapet. Jeg opplevde aldri å bli utsatt for noe krenkende på grunn av legningen min i Tønsberg, men hørte om andre som gjorde det. Jeg husker godt én episode hvor vi var flere på byen, og vi hadde med oss en homofil kompis som satt i singlet. Han fikk beskjed fra en vakt på utestedet at han måtte ta på seg en genser fordi han kunne få bank av noen som ikke likte at han satt der i singlet. Singlet var homofilt.

Selv om jeg aldri har tenkt at det har vært noe galt med meg, har alle disse hendelsene satt sine spor, og de har skjedd i alle mulige miljøer og i alle faser av livet. Jeg har i mange år vært redd for å bli oppfattet som for homofil, å få høre at jeg kler meg for homofilt eller at jeg ikke er mandig nok. Både det at jeg ble mobbet og det at jeg har vært steder hvor jeg har følt jeg har behøvd å være en annen enn det jeg egentlig er, er nok årsaken. Slik er det heldigvis ikke lenger. Det finnes ikke noe for mye homofilt eller ikke mandig nok.

Nå har jeg bodd seks år i Oslo. Jeg har blitt lærer, er forlovet, har to katter, bil og leilighet. Jeg er lykkelig, jeg tror fortsatt at det ikke er noe galt å være homofil og de kjipe tankene er gradvis forsvunnet. Så skjedde det noe i Orlando som har gått veldig inn på meg. Det trigget følelsene mine rundt tidligere opplevelser i livet og jeg har for første gang kjent på følelser jeg virkelig ikke liker. Følelser som ikke bør være der.

Jeg har alltid gledet meg til å se paraden når det er pride i Oslo. I år får jeg ikke vært med, og jeg kjenner det er frustrerende. For i år burde jeg virkelig vært der og støttet opp om kampen for likeverd og like rettigheter. Det jeg ikke liker, er at jeg samtidig kjenner på en glede over å være et helt annet sted fordi paraden og andre arrangementer under Pride kanskje er utrygge. Det er en følelse jeg slåss med, en følelse jeg ikke vil ha. Pride skal være trygt, å være på en klubb for homofile skal være trygt, det å være homofil skal være trygt.

Jeg tror fortsatt ikke at det er noe galt med meg, men jeg liker dårlig tankene som har streifet meg de siste dagene. Det gjør at jeg er bekymret for ungdommen som vokser opp, ungdommen som skal finne sin identitet, ungdom som har venner som er eller ungdom som har familie som er homofile.

De skal ikke trenge å møte slike hendelser. De skal ikke trenge å møte hat, fordommer og mobbing. Selv om man er trygg på at det ikke er noe galt i det å være homofil, kan det være tungt å møte unødvendige negative holdninger.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi har alle et ansvar for å hjelpe til så godt vi kan. Uansett legning eller religiøs tilhørighet håper jeg virkelig at vi kan støtte hverandre, vise at vi er her for hverandre og være gode mot hverandre. Å gå i paraden, støtte homofiles rettigheter eller sette regnbueflagg på profilbildet ditt på Facebook gjør ikke at du selv endrer legning, men kan kanskje føre til å spre positive holdninger.

Les også: