KIRKEN: Hva er det da den britiske politikeren ser? Han ser ingen sterk betydningsfull kirke som kan holde Europa samlet. Nei, kirken kan ikke holde EU sammen. Spania sammen. Kirken kan ikke snu økonomisk krise. Men kristne mennesker kan velge å følge Jesus, skriver Kristian Lande. Bildet er fra det britiske underhuset. 
  Foto: Illustrasjonsfoto: AP Photo / NTB scanpix

En politikers profeti

søndag 12. november 2017

Samfunn

Europas kirke er kraftig svekket og redusert. Da er det ekstra interessant at en utenforstående tenker at det er vi kristne som er håpet. Vi skal jo liksom ligge nede med brukken rygg. Eller?

«De kristne er muligens det eneste limet som kan holde Europa sammen». Sitatet traff meg rett i magen. Hva er det som rører seg på kontinentet vårt som får en britisk politiker til å si noe slik? Hva er det han ser? Ser vi det? Og hvorfor virker det å ligge innbakt i det han sier at han refererer mer til hvem vi er enn hva vi gjør?

Vi teller ikke «seating capacity», men «sending capacity», sa Rick Warren for noen år siden. En bra måte å ta temperaturen på en kirkes tilstand. Tar vi en titt på den ekstreme nedgangen i utsendte misjonærer fra europeiske land de siste tiårene, bekrefter den det vi har sett mer og mer.

Europas kirke er kraftig svekket og redusert. Da er det ekstra interessant at en utenforstående tenker at det er vi kristne som er håpet. Vi skal jo liksom ligge nede med brukken rygg. Eller?

Er det vi opplever en gedigen beskjæring av Europas kirke? Og er det nytt liv vi ser springe frem? Jeg måtte sette meg ned og tenke...

Jeg tenkte på Elizabeth. En ung kypriotisk kvinne jeg møtte for et par uker siden. Helt normal ved første øyekast. Helt til jeg begynte å spørre. Jeg ble sittende og lytte med voksende begeistring innvendig. Håp!

Det Europa vi lever i står overfor noen heftige utfordringer i vår generasjon. Politiske konflikter, flyktningstrøm og økonomisk krise er noen av dem vi hører mye om. Utfordringer jeg tipper den britiske politikeren hadde langt oppi hodebarken da han kom med uttalelsen.

Andre utfordringer, som for eksempel trafficking, hører vi mindre om. Den er likefullt en massiv utfordring. Tenkte han på den også? Tenkte han på alle de oppløste familiene? På verdier i fri flyt?

Elizabeth fortalte. Hun og noen venninner hadde vært i tjueåra da de en kveld satt og pratet. De hadde hørt om hvordan trafficking, sexhandel med kidnappede kvinner, hadde vokst på Kypros de siste årene. De visste at det skjedde i deres egen by. Hva gjør vi med det? Hva gjør Gud?

De begynte med å gå bønnevandringer i området der prostitusjonen skjedde. De ropte til Gud, håpets kilde. I et halvt år gikk de. Trofaste. Så begynte et fåtall redde kvinner å ta kontakt. Syv år senere driver venninnegjengen fremdeles arbeidet. Alt på frivillig basis.

Flere kvinner er hjulpet i frihet. Til og med myndighetene har begynt å spørre dem om hjelp i kampen mot trafficking. Fantastisk! Et vitnesbyrd om et annerledes folk. Håpsbærere! Og de er ikke alene, en rask kikk på Wikipedias liste over aktive organisasjoner og tiltak viser at kristne i høyeste grad, og i positive forstand, er overrepresentert.

Rodney Stark, historiker og sosiolog, skrev for noen år siden boken «The rise of Christianity». Han trekker frem at en av grunnene til kristendommens eksplosive vekst i de første århundrene var vitnesbyrdet de kristnes liv fortalte.

I møte med store epidemier tok disse første kristne både vare på hverandre, og også mennesker som ikke var kristne, mennesker andre hadde forlatt i frykt for å bli smittet. Livene deres vitnet om at de virkelig trodde på ham de fulgte. Han som hadde sagt at når dere elsker hverandre, skal alle forstå at dere er mine disipler.

Tro er helt avgjørende her. De aller fleste mennesker, uansett hvilken tro man har, blir emosjonelt berørt av nød. Det som gjorde at de første kristne også gjorde noe med nøden, selv om det kostet, var at deres mester både hadde lært dem dette, og ikke minst hadde han tatt det samme valget selv. Han la ned sitt eget for andre. De trodde at det var sant, da førte det også til handling.

Kirken, bevegelsen av de første kristne, endret det romerske samfunnet. Ikke fordi de hadde makt, men fordi de fulgte Jesu eksempel. Det endte opp med å forme et helt kontinent, Europa. Etter hvert fikk kirken makt. Brukte den ikke alltid like vist.

I dag har den europeiske kirken i stor grad mistet sin makt. Vi har ikke lenger en betydningsfull plass i samfunnet. Vi er beskåret. Sannsynligvis var det helt nødvendig.

Hva er det da den britiske politikeren ser? Han ser ingen sterk betydningsfull kirke som kan holde Europa samlet. Nei, kirken kan ikke holde EU sammen. Spania sammen. Kirken kan ikke snu økonomisk krise. Men kristne mennesker kan velge å følge Jesus.

Ikke begynne med alt vi skal gjøre, men begynne med hvem vi er. Vi er ikke håp i oss selv, men vi er møtt med håp, og vi er bærere av håp. Frelst, kalt ut og sendt tilbake. Satt til å representere ham.

Vi kan bringe forsoning inn i ødelagte familier. Redde mennesker ut av trafficking. Ut av pornoavhengighet. Være foreldre for de foreldreløse. Være venn med flyktninger. Elske våre fiender. Slik kan vi være limet i samfunnet. Limet som til slutt kan holde et helt kontinent sammen.

Ser politikeren dette allerede? Jeg ser det i alle fall. Elizabeth er ikke alene. Rundt om i Europa har jeg møtt mange lignende troshverdagshelter. «Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det frem. Merker dere det ikke», profeterte Jesaja. Reis deg Guds menighet! Innta din plass. Ikke maktens plass. Tjenersinnets plass. La det nye livet spire fram fra de beskårne stubbene.