Troskap mot frelsesbudskapet

Rommer ikke den ordløse lengselen og det sterke håpet om nåde, slik kirka taler om det, strimer av genuin gudstro?

* DagensDebatt.no:Her kan du følge - og gjerne delta i - debatten om frelse / fortapelse

-----

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Ole Hallesby holdt sin kjente tale i Indremisjonens storsal i Staffeldtsgate 25. januar 1953. Det ble starten på en intenshelvetesdebatt.

Egil Sjaastad refererer i sitt innlegg i Dagen 10. oktober til organisasjonsledernes og MF-læreres respons på biskop Schjeldrups kritikk av Hallesbys «helveteslære».

Det er 60 år siden. Mye har skjedd siden da. I dag forkynnes det langt mindre om den doble utgang, og ikke minst helevets pine. ReligionsforskerPål Repstad sier nylig i en artikkel i Teologisk Tidsskrift at det er grunn til hevde at «Hallesbys dogme om evig fysisk pine er (...) forlatt – dogmet som for Ole Hallesby på 1950-tallet var et kjennetegn på sann kristendom».

Det svarer til min egen erfaring også fra organisasjons-, bedehus- og misjonssammenheng. Jeg tror en undersøkelse av misjonsbladene ville bekrefte at en ikke skriver om hedningenesfortapelse slik en kunne gjøre tidligere. En refleksjon over slike endringer også i misjonsforkynnelsen, mener jeg burde være et interessant tema innad i misjonsbevegelsen i Norge.

Hvordan forkynnes det om den doble utgang og helvetes straff?

Forteller eventuelle endringer i forkynnelsesformatet noe om åndelige og teologiske endringsprosesser?

Pål Repstad etterlyser en slik refleksjon fordi det, etter hans oppfatning, er «noe uforløst over den nåværende utbredte strategien – å uttrykke, gjerne diffust, en tro på dette med helvete ogfortapelse når man blir spurt om det, men helst la emnet ligge».

Hadde jeg startet med en invitasjon til slik refleksjon uten å være så tydelig på mitt eget standpunkt, ville kanskje dialogen mellom oss fått en annen karakter.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For jeg er også opptatt avfrelsesbudskapet, slikSjaastad beskriver sitt anliggende. I Japan møtte vi det som en pastoral utfordring. Ofte en krise. Hvordan kunne vi bekjenne at «Gud er kjærlighet», og så omsluttes ikke de nærmeste av denne kjærligheten? For ganske mange som var på vei inn i det kristne fellesskapet, ble dette for tungt å bære.Nåden ble for snever, kjærligheten for trang. En del ble borte, både før og etter dåp.

Min pastorale erfaring fra Norge er egentlig ikke så langt unna erfaringene fra Japan. Ikke minst har de mange «folkekirkebegravelser» gjort noe med meg. Etter sterke møter med pårørende. Få med tilknytning til organisasjonsliv og bedehustradisjoner. Ofte med bevissthet om selv ikke å være gode nok, ikke «kristne».

Men hva er egentligtro? har jeg spurt meg selv mange ganger. Rommer ikke den ordløse lengselen og det sterke håpet omnåde, slik kirka taler om det, strimer av genuin gudstro?

Og hva med frykten hos dem som er «kristne»? Har de ansvar om en avdød, som er kommet på avveie, kommer til helvete fordi de ikke har vitnet sterkt nok? Det er en tung byrde å bære.

De tyngste opplevelsene jeg har hatt som prest, er gamle, skjønne medvandrere gjennom et langt liv som har vært forbilder og bautaer i menighet og forsamling, men blir innhentet av fortvilelse, tomhet og angst forfortapelsen i alderdommen. Det kan dreie seg om sykdom, men en sterk og tydelig forkynnelse om valget og troskravene, kan vekke gjenklang i syke sinn.

Inn i disse landskapene har de sterke ordene fra visjonene i Efeser-, Filipper og Kolosserbrevene kommet som trøst og som hjelp. For meg. Og for mennesker jeg har formidlet det til.

Det var vel egentlig en slik tilnærming jegønsket å få i gang en samtale ut fra. Det er de teologiske tonene i disse tekstene jeg ønsker å drøfte fordi de har vært til så avgjørende hjelp. Det er et sterkt frelsesbudskap!

Les også: